2002
September
2003
September
2002
Madeira: Fra Sahara til Edens Have
Drømme-seilas
Gronne stupbratte fjell og masse små lys i skumringen. Fra den lille,
tørre, naboen Porto Santo i nord, seilte vi 2. september 40 nautiske
mil sørover til den frodige storesøsteren Madeira. Seilas
slik du bare ser på film! Med nordvestlig vind og nesten ikke bølger
fløt vi inn i hovedstaden Funchal utpå kvelden. Det gikk
fort, og vi tenkte at "det er sånn seiling skal være".
Men så er det jo også kontrastene, all vinden og bølgene
vi har hatt tidligere, som gjør de rolige dagene så utrolig
fine.
Fantasy
Island
Madeira. Øya vi hadde hørt om fra besteforeldres charterturer
pa -80 tallet. Vi kjente igjen beskrivelsene av blomstene og de høye
grønne fjellene, og ja, det var fantastisk luft, rolig og vakkert.
Nesten plastikk-vakkert. Sammenlignet med den tørre naboen vi hadde
forlatt, følte vi oss som i tv-serien "Fantasy Island",
om noen husker den. Alt viste seg utrolig nok å være ekte.
Fra de ville hageblomstene i fjellene der vi gikk fjellturer langs "levadaene"
(smale elver som forsyner hele øya med ferskvann), via bregner
og palmer i bykjernen, til de tropiske drinkene i Beatles gamle skip,
omgjort til "eksklusiv restaurant" i marinaen . Ikke rart pensjonistene
trivdes her.
Woody
Allen i det grønne
Vi likte oss også. Den
gamle lille storbyen har greid å holde seg idyllisk. Likevel moderne
nok til at vi dumpet borti en gratis utekino i by-parken. Woody Allen.
Ikke dubbet engang. Et nytt shoppingsenter kjørte film for å
lokke til seg folk. Og folk kom. Ganske fullt var det på det lille
amfiteateret. Noen lo. Men for de fleste ble nok Woody litt for avansert.
Endel sukk og oppgitte skuldre før de fleste tasset av gårde.
En seanse verdt et studie i seg selv. Vi storkoste oss med popkorn
og øl til 5 kroner sammen med en liten gjeng unge
og svartkledde.
De
første jordomseilerne
2 uker lå vi her. Ikke en dag med mekking, her skulle vi ikke jobbe,
bare slappe av. På anker utenfor marinaen. Siden flyttet vi inn
i havn da vinden blåste oss av ankeret. Det ble ikke engang tid
til å male oss inn i historien på muren i marinaen som mange
jordomseilere før oss. Men vi traff på de første som
skulle vår vei, over Atlanteren iallefall. Utover det var planene
forskjellige; en sveitser som ikke visste helt hvor han ville havne, men
som fortalte om drømmen, å seile opp vestkysten av USA til
Canada og kanskje Grønland. Et fransk par på vei til jobb
på de franske antillene i Karibien. Noen med fastspikrede ruter,
andre tar om ikke en dag, så et strekk av gangen. I havna lå
båtene tett og utenpå hverandre, det begynte å bli mer
sosialt.
Slaraffenliv
hvor er du hen...!?
Om vi ikke mekket greide vi å fylle tiden også her. Vi skjønner
det ikke. På jordomseiling skulle vi få uendelig med tid.
Kanskje kjede oss litt, hvilket skulle lære oss å bli tålmodige
og kanskje kloke. Seiling har vist seg å være alt annet enn
latskap. Selvsagt får man stunder da man bare har himmel og hav
å se på, når bøkene er lest ut og nattevakter
gjør at en er alene. Men det er alltid noe å gjøre
på en båt. Og er det ikke noe opplagt foran deg, så
finner du straks noe om du bare ser rundt på hva andre båteiere
gjør. Eller tar fantasien til hjelp. Det å sjekke at alt
sitter som det skal, splinter og tau, kan oppholde deg hver dag. Orker
du å lære deg noe nytt om seiling og mulighetene for å
cruise forbi andre båter, er trimming og fundering en konstant syssel.
Men et(t) sted må nok være nok. Madeira ble stedet, og vi
fant andre ting å fylle timene med...
Over
de høye fjell
Lokalbefolkningen gliser nok litt i skjegget av alle de blonde fra nord
som kommer med fjellstovler, sekk og kart for å traske i fjell i
feriene sine. På bussen opp til en av de mange høye fjell
og dype daler fikk vi en viss nordmarka-nostalgi. Her satt tyskerne og
sammenliknet gå-stavene sine, og vi traff et eldre par fra Oslo
på tur. Men etter en time i berg og dalbane, i sikkert århundrets
eldste buss, våknet vi fort til "vi er i portugal-land"-følelsen.
En fornemmelse av fattigdom og en viss isolasjon fra det øvrige
vestlige Europa vi får idet vi beveger oss fra spansk -til portugisisktalende
territorie. Skranglete og fattig. Men annerledes, og desto mer interessant.
Vi stoppet i landsbyer der innbyggerne så merkelige ut, og vi tenkte
at de kanskje ikke hadde fått så mange ny-innflyttere på
en stund... Siden fikk vi lære at da Portugiserne bosatte seg her
pa 1500-tallet inviterte de allierte fra Frankrike og Nederland til å
hjelpe seg med å befolke den øde oya. Slik har det seg at
man ennå den dag i dag ser hus i alpe-stil her. Og snipp snapp snute,
så var eventyret ute. For bortsett fra turistene fra nord og en
og annen gammel tyroler-hytte, var de "blonde" innslagene mest
for historie og turisme å regne. Vi storkoste oss iallefall og følte
oss som verdens sunneste etter dager med fjellvandring og pause fra båt-sitting.
Las
Palmas De Gran Canaria
Vamos
a la Playa
12. september forlot vi Madeira. To døgn og 280 n.mil senere ankom
vi Gran Canaria. Klokka var ett om natten, det var bekmørkt og
Las Palmas lys forvirret Moema som navigerte inn i industrihavna Puerto
de La Luz. Hennes største havn hittil, og vi holdt på å
bli overkjørt av to hurtigferjer og en tankbåt. Kjempespennende.
Det samme kan også sies om byen. Uten ironi. I skrivende stund,
06.10.02, har
vi vært her i tre uker, Las Palmas. En gang disko-verdenens høyborg.
Idag en falmet versjon av -80 tallet, men vi kan så smått
høre trippingen fra de turkise diskoskoene langs strandpromenaden
fremdeles. På de fleste diskotekene står det "Nedlagt"-skilt,
på speil-dørene, men kelnerne på strandrestaurantene
snakker alle de skandinaviske språk og bildemenyene er glossy. Det
er bråkete , slitent og kaotisk, men deilig som en avveksling fra
alt det sunne. De urbane sjelene i oss våkner opp og vi fråtser
i konsum. Greta fra Tyskland og Mario fra nabolaget dater i solnedgangen
på stranda. Alt er som det skal være.
Verksted
for jordomseilere og besøk av mor
Planen var å bli her en ukes tid for å forberede atlanterhavskryssingen.
Kjøpe inn mat og gjøre den siste mekkingen. Deretter skulle
vi seile innom andre øyer som La Palma og La Gomera før
vi dro nedover til Kapp verde og deretter Brasil. Las palmas er utgangspunktet
for mange av seilerne som skal over Atlanteren. Her er mat billig og mulighetene
gode for å få fikset båten. Folk hjelper hverandre,
kopierer hverandres kart og deler erfaringer. Et problem med dunking i
rorstammen har bekymret oss siden vi forlot Gibraltar. Var pakningene
rundt roret løst? Dunkingen ble høyere og høyere
for hvert legg. Overgangen fra autopilot til rorstammen hadde en defekt
del. Også kjøleskapet streiket så vi måtte kaste
masse mat. Genuaen var blitt slitt i innerkant. Her fikk vi fikset det
meste. Vindroret er nå komplett, vanngeneratoren fastmontert og
boksemat og vann for de neste tre månedene pakket ned.
Blant
seilere er det mange "vandre-historier" om pirater og ulykker
man kanskje skal ta med en klype salt, og nerver og spenning før
kryssingen av Atlanteren bidrar også til at man skaffer seg mer
og mer utstyr, "for å være på den sikre siden".
Etter mange og lange overveielser har vi skaffet oss en Navtex som gir
oss værmeldinger når vi er i kystområder, og en SSB-/amatørradio
som gjør at vi kan få værmeldinger langt ute på
havet, og mulighet til å snakke med andre seilere. Leketøy
eller en ren nødvendighet. Det kan diskuteres. Vi ble iallefall
i byen for å få alt ferdig og fikk samtidig et kjempehyggelig
besøk av begge mødrene, Liv fra Holmestrand og Bjørg
fra Angola. Vi fikk slappet av fra jobbingen, vært på biltur
rundt øya og flasket oss med spandable mødre. Seile har
vi også gjort. En kort svipptur utenfor havnebassenget, med 2 meter
bølger og mye vind.
Klar
til avgang!
I skrivende stund, er vi trygt og komfortabelt i havn. Ennå er vi
ikke blitt rammet av "havne-syken", i.e, utsettelsen av neste
avgang fordi en gruer seg til seilingen og/eller er blitt glad i livet
i havn. Vi har blitt mange bekjentskaper rikere, men seiler avsted, så
snart "Sirocco'en" (østlig vind fra Sahara med mye sand
og fart) har lagt seg. Til Kapp Verde. Ca. 800 n.mil og en ukes seiling.