2002
Oktober
2003
Oktober
2002
Kapp Verde - Atlanterhavets øyne
Sodade
I en solnedgang så kitch og vakker at det nesten gjør vondt,
sitter vi i Praia, hovedstaden på øya Santiago, og hører
den kappverdianske sangerinnen Cesaria Evora synge om "sodade",
det kreolske uttrykket for "savn", men som inneholder så
mye mer enn det er mulig å oversette til norsk. Sangen er på
"Crioulo", en blanding av portugisisk og de afrikanske språk
slavene tok med seg hit. Vi skal snart videre fra Kapp Verde, over det
store Atlanterhavet, der Brasil venter oss på den andre siden med
like mye varme. Men vi kjenner i kveld at det blir vanskelig å dra
herfra. Noen steder har mer magi enn andre
Las
Palmas - Kapp Verde: Figaro må vente
For å komme oss hit har vi seilt sju døgn og 800 mil sydvestover
fra Las Palmas. En uke med nye prøvelser og det lengste strekket
hittil. Alt fra sterk vind og irriterende bølger de fire første
døgnene, til silkevær og høy stemning mot slutten.
Andre dagen knakk enden på spinnakerbommen, så vi fikk ikke
brukt "Figaro", spinnakeren fra UK-Sailmakers, så mye
som vi håpet på. Svært uheldig. Med passatvinder i vente
over Atlanteren hadde nok dette seilet kortet ned turen over til Brasil
med et døgn eller tre. På den annen side, hva betyr vel en
dag fra eller til for oss som har blitt så glade i de lange strekkene...
Stop
the Boat!
Livet ombord fikk ellers en slags rutine, om man kan kalle noe liv på
sjøen for rutinepreget. Fast kveldsinnslag ble en halvtimes prat
med pensjonerte metereologer fra Kanariøyene og Azorene på
kortbølgeradioen. Med navnet "Bossanova" på båten
fikk vi tildelt en portugisisk LA-åtte-PV-værmann. Ferske
Moema fikk jobben, og dertil en offentlig reprimande i sin jomfru-tur
på eter'n, og måtte lære seg de formelle kodene, på
direkten, på portugisisk. Værmeldingene stemte vanligvis perfekt.
En kveld fikk vi beskjeden "Stop the boat!", på grunn
av et lavtrykk i vente, og vi trakk et øyeblikk i tvil pensjonistenes
dømmekraft. Og pedagogiske evner. Uansett vær ber man ikke
med hell to unge på champagne-cruise langs Afrika-kysten om å
stoppe båten?! Stoppe, hvor da? Og hvor skal vi da gå hen
med flere døgn inn til land? Dette var også en av de få
kveldene vi hadde en "engelsk talende", spansk, værmann,
så kanskje er det best å holde seg til portugisisk likevel...
Rrrrriiiiiiiiiiiiiiing!
Nattevaktene har fått en ny følgesvenn, egge-koker-timeren,
som gjør det mulig å duppe av i noen minutter når man
er så trøtt, så trøtt. Så lenge man har
husket å trekke opp klokka...Dupping kan lett bli en mani, og en
farlig forsovelse, med tanke på at det tar cirka 15 minutter fra
en ser lys fra et skip på møtende kurs til det er for sent
å styre unna. Helst bør en vel sitte ute i nattemørket
og stirre framfor seg med vidåpne øyne. Men siden vi aldri
så annet enn havskilpadder og delfiner, fikk ikke frykten for kollisjon
mye næring. Og
vi sov desto mer. Med stjernehimmelen som eneste selskap kan likevel vaktene
være rent magiske. Du er aldri så dønn alene som da.
Men havet har óg en forbløffende evne til å oppdrive
vesener man aldri ser i dagslys. Vi syntes begge vi både så
og hørte "Den store hvalen" på våre nattevakter.
Flere ganger. Å bli revet ut av søvn klokken fire om natten
kan gjøre sitt med nervene...
Vi har vel funnet at vi ikke er så tøffe i dagslys heller alltid. Livet i to-somhet gjør at vi skvetter som mus når vi får besøk av små-fugl som hviler seg på dekk over natten. En selskapssyk stakkar ble for mye selskap en kveld. Vinden ulte på 25 knop, og fuglen var desperat etter å komme seg inntill oss og finne ly, og når det ikke gikk, et smutthull inn i båten. Alle luker ble skalket og vi trippet forsiktig rundt, livredde for å få den flaksende i møte eller skvist død opp mellom tærne i mørket. Et par dager senere fant vi boksen med suppeposer for de neste månedene badet i tiss. Vi kom frem til at det var for mye for en liten spurv, selv om boksen kunne minne om et fuglebad. Petter tenkte seg godt om, men mente det ikke kunne være ham heller. Det er og forblir et mysterium. Men noen tisser om natten...
Land
i sikte, hva venter oss...
- Skal vi fortsette eller?
Petter
studerer kartet og skotter opp på de nakne slettene ved innseilingen
til Sal, den nordligste av de 14 øyene som utgjør Kapp Verde,
325 mil vest for Mauritania og Senegal. -Her ser det øde ut altså.
Håper det er andre båter her! Lite visste vi om øyene
annet enn at det skulle være veldig fattig og dertil kriminelt.
Men hva fremstår vel ikke som utrygt når en kommer fra EU-sponsede,
organiserte, Europa. Samtidig som vi hadde en stille drøm om å
få øyene for oss selv, og være de eneste ikke-Afrikanerne,
fryktet vi også ryktene om unger som ramponerer båten, langfingrede
fiskere og ellers vanskelige forhold for livet på anker. Vi ønsket
ikke være del av et system der man må betale folk for å
passe på båten, når de man da beskytter seg mot er de
samme folka man betaler!
Før
det er for sent
Vi
hadde ingenting å frykte. Iallefall ikke her. Sal er blitt yndlings-stopp
for seilere på tur på Kapp Verde. Vi talte 30 båter
på det meste i den lille fiskerlandsbyen Bahia de Palmeira. Vi lærte
oss snart å ta "aluguer", en pick-up med små benker
på lasteplanet som fungerte som offentlig transport. I landsbyen
sto vi i vannkø til en fontene sammen med lokalbefolkningen og
kjøpte små brød av en gammel kone. Stemningen var
avslappet, nærmest døsig, og vi var lykkelige over at vi
ikke hadde fortsatt rett videre til Brasil. Her hadde vi funnet et stykke
land som ennå ikke var "oppdaget" av turistindustrien.
Kapp Verde var nok et av de få stedene i verden man liksom bør
skynde seg å oppleve før det virkelig blir "oppdaget",
trodde vi. Som Cuba for ti år siden, eller Angola i dag, der pengefolka
står og tripper for å bygge luksushoteller på de fotspor-frie
strendene.
Italienerne
kom før oss...
Sal
var alt dette inntil vi oppdaget landsbyen Santa Maria på sydspissen
av øya. En fiskerlandsby med en vakker strand der en gruppe italienske
business-folk har plantet et lass med bungalower og luksus-hoteller nedover
kysten. Turisme gir folk arbeid, og økonomisk utvikling krever
sine ofre. Dessverre er det ofte kulturen som går tapt. Eller kanskje
vi skal si forandres, for å være politisk korrekte. Kultur
er ikke noe statisk, men tvert imot dynamisk, en sosial form, i endring
hånd i hånd med omgivelsene. Eller omvendt. Men, ble vi fortalt
av en lokal mann som ga oss haik, her har turistenes inflytelse kommet
litt for kjapt på landsbyen. Barna her er ikke lenger som barna
ellers på øya.
Praia
- siste stopp før Brasil
Etter en uke på Sal skulle vi videre. Vi hadde fått en prøvesmak
på det rolige liv på Kapp Verde, men ennå hadde vi en
uke på oss før vi måtte starte turen over til Brasil,
og så mye usett. Mindelo på øya Sao Vicente er kjent
som et kultursentrum og lokket intenst. Problemet var at øya lå
vest for kursen vår mot Brasil. Det skulle også være
veldig mange seilere og turister der. Vi hadde ikke all verdens tid. Ville
det ikke være bedre å fortsette sydover, og heller besøke
øya Santiago, med Praia, hovedstaden på øygruppa?
Det lå rett på kurs iallefall. Øyhopping er ikke like
enkelt når du skal velge mellom ti øyer utenfor Afrika som
du vet svært lite om. Det virker ikke like sannsynlig her som i
Hellas, at en skal få sjansen til å velge om igjen en "neste"
gang . Vi bestemte oss, idet vi seilte ut fra Sal. Målet ble 118
mil rett sydvest til Santiago, den angivelig "farligste" av
øyene for seilere. Vi så det som en utfordring. Men lite
ante vi om hva vi hadde i vente. Heldigvis, for ellers hadde vi nok aldri
snudd nesa hit. Her fikk vi endelig bekreftet at det vanskeligere tilgjengelige
ofte viser seg å være det mest spennende. Men her skal det
sies at vi også har vært svært heldige. Etter vel ett
døgns seilas ankret vi opp i den store bukta der hovedstaden Praia
ligger som et falmet bilde av portugisernes kolonitid. Turkise funkis-bygninger
og forfall. Vi var kommet til en kommersiell havn, totalt blottet for
alle fasiliteter som en marina kan tilby. Kunne vi ligge trygt for skipstrafikk
og vind her? Bortsett fra en lokal og en fransk båt, var vi alene
med fiskeskøytene i havnebassenget. Rundt oss falt skumringen som
et svart teppe, og vi forstod det slik på franskmennene som dro
denne samme kvelden, etter hva de beskrev som et "vanskelig"
opphold, at vi burde holde oss i båten på grunn av manglende
sikkerhet. Det virket ikke lovende.
Yachtsmenn
Så sitter vi altså her i båten. En av våre siste
kvelder på Santiago. Men det er frivillig, og vi har ikke blitt
skuffet. Selvfølgelig har havnekontorene fått oss til å
banne høyt. På norsk. De var aldri på kontorene sine
når vi trengte dem for å sjekke inn, og sist i dag, ut. Men
det var vel egentlig som forventet. Og siden vi som seilere er så
sårt avhengige av deres stempler har vi ventet i timesvis på
trapper vi nå kjenner alt for godt, bukket og neiet på Moemas
beste portugisisk, og forsøkt å være forståelsesfulle.
Og
vi har altså vært heldigere enn de fleste. Allerede første
dag på anker ble vi kjent med eieren av den lokale seilbåten.
En kappverdianer som har vist seg å være en av de mer suksessfulle
businessmennene på øya, og nøkkelen til vår
frihet. Han er den eneste med seilbåt her, og skaffet seg sin første
lille skute for bare seks måneder siden. Halvveis pensjonert, er
hobbyen hans å lære seg å "seile langt", dvs.
lengre enn til de 3 andre øyene i den sørlige delen av øygruppa.
Han er svært opptatt av å bli kjent med andre seilere, og
jobber hardt for å bli det han kaller en ekte "yachtsmann".
Vi vet ikke helt om vi passer i kategorien "Yachtsmenn", men
Mr.Businessmann Kapp Verde ville bli vår venn.
Det
ble redningen for oppholdet. Vi fikk "låne" Toneca, en
fyr som har vært hans vaktmann gjennom de siste 20 årene,
og som har gjort oppholdet smertefritt, om ikke latmannspreget som i en
europeisk marina. Han har vært vår Supermann, og har passet
båten mens vi var på dagstur til strendene i Tarrafal på
nord-kysten eller på daglige turer inn til byen for å gå
på de store afrikanske markedene og ellers kose oss. Til og med
om natten har han vært parat og hjulpet oss over de fem-seks fiskerbåtene
vi måtte forsere for å nå dinghien, fulle av garn og
sovende mennesker. Stakkars franskmennene som nok har sittet i båten
kveld etter kveld. Vi har ikke gått glipp av noe! Helgefestene hvor
man stenger av boligstrøk, rigger opp små scener til konsert,
og griller, skravler og drikker "grogue", nasjonal rom, til
langt på natt. Vi har lært at gode relasjoner betyr mye i
dette landet. Etter å ha hilst på direktøren på
det mekaniske verkstedet i havna fikk vi tappet vann. Det har blitt noen
turer med fem-liters dunkene våre for å fylle 250 liters tanken,
men vi har nå nok vann til Atlanterhavskryssingen. En umulig oppgave
uten bekjentskaper. Diesel ble proviantert på dunker etter en ro-tur
over bukta til Shell-stasjonen. Med egen vaktmann på anker 50 meter
unna oss, har vi levd som under englevinger.
Rally
i det grønne
Vår
nye venn, businessmannen, ville ikke la oss forlate øygruppa uten
å ha sett "Det grønne Kapp Verde". Den støvete
hovedstaden var ikke representativ, mente han, og i en litt for rask Mercedes
fikk vi en heseblesende dagstur. Høylandet har bananplantasjer
og terrassejordbruk som forsyner markedene i byen med ferske varer. Det
var vakkert, (og fantastisk å sitte i air-condition på kjølige
skinnseter som en avveksling fra svette mini-busser). Men når Mr.
Businessmann var mer opptatt av å måle Moema i baksetet og
vise Petter den diamantbelagte klokka si, enn å holde øynene
på veien, ble det mer Rally Monte Carlo enn safari. Med hjertet
i halsen fikk vi se et grønt Santiago fra orkesterplass.
Penger
i posten
Øyene var opprinnelig kjent for nettop sin frodighet, derav navnet
"Det grønne Kapp" (Cabo Verde). Da Portugiserne koloniserte
øyene tok de med seg geiter som førte til overbeite og tørke.
Regnmangel har i mange år rammet jordbruket, og fattigdom har ført
tusener til utlandet. I dag bor flere Kappverdianere utenfor, enn i, øygruppa
som teller ca. 400.000 innbyggere (ca. 100.000 av dem i hovedstaden).
Vi har ruslet i de støvete gatene som frem til frigjøringen
i 1975 var hovedsete for kolonimakten på øyene. Det er sjarmerende,
men så liker vi også alt som ikke er picture-perfect. I dag
er Praia politisk, økonomisk og administrativt sentrum for et fattig
land der økonomien er avhengig av pengene fra slektninger i utlandet.
Kuer gresser bak de gamle bygningene fra portugisernes tid. De er slitne,
og nye bygg blir sjelden helt ferdig der de venter på at familien
i utlandet får jobbet inn nok penger til å avslutte husbyggingen.
Crioulo
- et språk og et
folk
Men folk savner ikke kolonitiden. Det prates bare "Crioulo".
Portugisisk, som er det offisielle spåket, smiler de fleste bare
av. Kapp Verde er fritt, stolt, og folk jobber hardt selv om det kan virke
som de har all verdens tid. Nasjonal musikk spilles overalt, og på
full styrke. 10 på topp i Bossanova denne uka er en blandings, fra
zouk-liknende rytmer, Coladeira og Funaná, til Morna, en fusion
mellom portugisisk Fado (nostalgisk visesang) og afrikanske rytmer. Aldri
har vi sett folk smile så mye med kroppen på vei hjem etter
en lang skole og arbeidsdag i en overfylt buss. Det smitter, og dessverre
venter vi nå bare på deler til autopiloten, som konka ut på
vei fra Sal, før vi setter kursen mot Brasil. Men vi har jo bare
besøkt to øyer - og er allerede veldig forelsket, så
vi drømmer allerede om å komme tilbake. En dag. For å
bli på ubestemt tid...