2002
November
2003
November
2002
Praia, Kapp Verde
Adjø
for ente gang
1. november var vi klare til å forlate Kapp Verde og endelig starte
Atlanterhavskryssingen over til Brasil. De siste innkjøp var gjort,
avskjed med våre to kapp-verdianske venner vel overstått,
og utsjekking i havna ordnet. Men den gang ei. Ikke neste gang heller.
To uker og tre forsøk skulle det ta før vi endelig kom oss
avgårde. Første uka ventet vi på en del til autpiloten
som hadde konka ut på vei fra Sal, en annen av de 14 øyene
som utgjør Kapp Verde. Med tanke på at vanlig postgang kan
være treig hadde vi bestilt delen med DHL ekspress-post . Torsdag
skulle den komme. Seinest. Men pga. Allehelgensdag - ingen pakke på
oss før over helgen. Toppen av kransekaka var at da delen endelig
kom løste den ikke problemet likevel. Leverandøren i Frankrike
klødde seg like mye i hodet som oss, og vi ble lovet en helt ny
autopilot . Mer venting.
Selskap
i leiren
I ventetiden fikk vi selskap av 8 nye båter. Vi var ikke lenger
alene på anker. Belgieren Luc og franskmannen Daniel var to ensomme
seilere på hver sin skute som ble våre nye ”drink i solnedgang”
venner. Røverhistorier, ordentlig vin (ikke på papp som vi
er blitt vant til, vi var nå i selskap av vin-folk) og en fransk
sjargong eksotisk for oss. Som vanlig fungerte Moema som tolk, så
langt skolefransken strakk til. Men etter hvert som stjernene kom frem
på nattehimmelen ble Petter nesten flytende på fransk, iallefall
fingerspråk-fransk. Hvordan det gikk? Konversasjon ja, men filosofiske
diskusjoner heller tja… Det hele ble etter hvert ganske slitsomt
og eksistensielt, og det var nesten befriende å endelig få
dratt opp ankeret da autopiloten kom 11. november.
Stemningen i bukta var blitt mer og mer preget av en konkurranse om marked, mellom Toneca, vår dinghy-vakt, og en enarmet banditt som visstnok har passet dinghier lenge før Tonecas tid. ”Noen” hadde forsøkt å rappe dinghy-motoren vår en kveld Toneca hadde fri, og en av våre siste kvelder hørtes skudd i natten da nabobåten fikk stjålet sin motor. Den enarmede banditten hadde fått sin hevn, men vi hadde ikke tenkt å bli for å få med oss sluttoppgjøret. På tide å dra videre.
Atlanteren
- myter står for fall
Vi krysser
”streken”
11. november satte vi seil for Salvador, Bahia, Brasil. Med 2004 nautiske
mil foran oss, og sprekkeferdige etter å komme oss på sjøen,
håpet vi å ikke bruke mer enn 15 dager. Forsinket av "The
Doldrums" (stillebeltet) måtte vi smøre oss med tålmodighet
og en halv uke ekstra på sjøen. Stillebeltet er et område
med skiftende vær og vindforhold ved ekvator, der de sydøstlige
og nordøstlige passatvindene møtes. Beltets størrelse
varierer fra år til år, og ofte til og med fra uke til uke.
Vi fulgte ”instruksene” om å prøve å krysse
ekvator mellom 27 og 29 grader vest, som skulle være det smaleste
punkt på beltet langs vår rute. Men allerede på 8 grader
nord møtte vi stillebeltet som en vegg. Lyn og torden, regn og
35 knops vind kom som ut av en sekk. Av og på i flere dager. Spooky
stemning der nattevakten sto klar til å reve hvert 15 minutt. Under
kryssingen av selve ”The Line” (ekvator) hadde vi luker med
sol og roligere vind. Første gang for oss begge i båt over
Streken spratt vi champagne og arrangerte cocktail-party med snitter i
cockpiten. En time syd for ekvator var vi halvveis til land, og da måtte
vi feire litt igjen – med seigmenn og mer sjampis.
En
eneste stor hyttetur ?
Kryssingen av Atlanteren er blant seilere ofte en av de store merittene,
og det er mange myter forbundet med stillebeltet og det vanskelige og
uforutsigbare været rundt ekvator. Jeg (Moema) må innrømme
jeg ble litt sliten etter to og en halv uke med å sove annenhver
natt fra 23 - 04 og 04 - 09. Man kan si jeg forstår sykepleiernes
”vanskelige arbeidsforhold ”. Også det å sitte så
lenge stille på et begrenset område har gitt begrepet ”frihet”
en ny dimensjon. Seiling er litt som en hyttetur har jeg tenkt til nå.
Mye frisk luft, kos innendørs når det er kaldt ute, og en
viss rastløshet etter hvert som dagene går. Men en bølgende
hyttetur, med hjertet i halsen for naturforholdene utenfor døra,
er hittil en ukjent hytte-erfaring for meg.
Om
jeg skulle fortelle en som skal over et hav neste uke, hva hun eller han
bør forvente seg på turen kan jeg ikke sette fingeren på
det. Mye kos som en hyttetur. Om du har godt selskap. Litt slit. Som en
hyttetur. Så fremt du ikke blir sjøsyk og sover hele døgnet.
Men mest av alt; masse tid til å ikke gjøre noen ting som
helst. Som en hyttetur. Med mindre du blir rastløs og begynner
å telle dagene til du kan forlate hytta.
Noen myter
har jeg slått hull på. Å krysse Atlanteren i en moderne
seilbåt, med kyndig mannskap og ikke altfor mange uhell, er ikke
som Thor Heyerdahl og kompisenes tur over Stillehavet på balsaflåten
”Kon Tiki” i 1947. Men følelsene er nok ellers ofte de
samme hos folk som har sittet ukesvis i en liten flytende sak på
de store verdenshav. Dagevis fra land, og ofte likeså fra å
se andre båter, er du som en liten spurv i en stor verden. Men ikke
har du fuglens vinger og heller ikke fiskens evne til å komme seg
fram på egen hånd, om farkosten skulle bli truffet av en hval
eller en container falt av fra et lasteskip. Fysisk og psykisk slitsomt
i perioder, men desto mer avslappende som en helhet. Det er store sjanser
for å finne den store roen der ute på bølgetoppene.
Aldri før har jeg greid (eller likt) å sitte stille og se
ut i luften, på sjø og himmel, i timesvis, dag og natt. Dagene
flyr som en ferie. Måltider og rutiner, som radio-prat med værmenn
og andre seilere på kortbølgeradioen, og for ikke å
glemme nattevaktene, gir en følelse av hverdag, og
fremgang. For uansett hvor mye vi koste oss, milene ble talt, flere ganger
daglig. Reisen er det overordnede målet, men etter 17 dager over
Atlanteren er målet land!
Fiskeren
Petter legger opp
Vi så spermhval, delfinene var med oss hele veien, og flyvefiskene
spratt villig ned gjennom kjøkkenluka, klare til fritering. Stangfisket
var det dårligere med. Fiskene var der. Bonito, tunfisk, dorado.
Store var de også der de spratt rundt og ertet Petter som ble helt
fra seg etter hvert som de nappet i kroken, men stakk av, gang på
gang. Fem kroker mistet vi, og Petter vurderer nå å slutte
å fiske i ren frustrasjon. Kun 2 doradoer har vi fanget, men de
smakte til gjengjeld ekstra bra. Den første på 1.20 meter
var stor stas. Foto-sesjon og høytidelig rensing for å utnytte
hvert gram. Da vi siden fikk fisk nr. 2 , en halvmeters dorado, hadde
vi lært. For to personer uten fryser ble store fisk mye mat. Lunsj
og middag i 2 dager. Alle oppskrifter vi rådde over ble testet.
Så holdt det. Småfisk er greit det også, har vi funnet
ut. Selv om det er veldig gøy å dra inn en sværing…
Salvador
, Bahia
En ide
blir født
Atlanteren bak oss og Brasil foran oss. Salvador er første stopp
på et lengre opphold i Brasil. Her ble også spiren til denne
turen sådd. Det var sommeren 2001, og vi var i Brasil for å
ta pulsen på byen med et ønske om å prøve lykken
her et års tid. Salvador har en fantastisk stemning. Byen var engang
landets første hovedstad, og frem til forrige århundre et
viktig politisk og økonomisk sentrum. I dag er den mer kjent for
kulturlivet. Religion, mat, musikk og livsstil vitner om at det var til
dette området de fleste slavene fra Afrika ble sendt for å
jobbe på plantasjene til koloniherrene. Det er også blitt
det beste eksempelet på hvordan afrikansk kultur har blandet seg
med europeisk, og ja, jeg skal ikke fortsette å selge inn stedet
mer for jeg håper ikke det blir allemannseie i min tid. Arrogant
kanskje, men jeg er overlykkelig for at Star Tour ennå ikke har
funnet fram. Salvador er ennå et slikt sted der det å kunne
språket er en fordel om du skal få med deg mer enn et postkort–minne.
Drømmene
ble ikke slukket den sommeren, men for oss ble de for mange, og visjonene
for store, til å ende her. På et hotellrom i Pelourinho, Salvadors
gamle bydel, fødtes idéen om en jordomseiling. Vi ville
se mange land, fråtse i Verden. Uten returbilett. Og nå er
vi her igjen. Seilende…
Rio de
Janeiro; here we come!
Anyway. Her, i denne fantastiske byen, ble vi møtt av Eirik og
Inger Lise som skal seile med oss til Rio de Janeiro, der Moema har sin
brasilianske far og halve slekten. Inger Lise og Eirik har litt seightseeing
å se fram til; Sukkertoppen, Corcovado (Jesusstatuen) og legendariske
strender som Copacabana og Ipanema. Dessverre har de også blitt
rammet av autopilot-forsinkelsen på Kapp Verde, og vi får
mindre tid sammen enn planlagt. Allerede etter to dager i Salvador ble
kursen satt sydover. Men vi skal nok få drukket noen caipirinhaer
før vi når Rio. Og kanskje får vi lært oss et
triks eller to om hvordan fange den store fisken…