2002
2003
Mars
Mars
2003
Karneval i Rio - Turistenes fest
Gatekarneval
Første uka i mars ble det karneval i Rio. Og vi var der! Hva er
egentlig karneval? I katolske land var det tradisjonelt en fest uka før
faste da man skulle ha lov til å fråtse og kose seg, en tid
der alle normer snus på hodet, der alt som ikke er lov blir sluppet
løs med en fandenivoldsk energi.
I Rio er de gamle karnevallsballene på fine hoteller og klubber historie. Men i bydelene deltar turister og brasilianere fra resten av landet og verden i halv-seriøse, men veldig morsomme, gateparader. Barene er fulle og trafikken stopper. Det var gatekarnevalet, der alle kan delta.
Sambastadioen
På den store sambastadioen nede i byen er derimot de fleste
tilskuere. Dette er det direktesendte TV-overførte karnevalet.
En beinhard konkurranse mellom de beste sambaskolene i byen. En lang paradegate
med sement-tribuner. Og masse glitter og lys. Sambódromo ble bygget
for 10 år siden for å organisere karnevalet som etterhvert
er blitt en eneste stor sportsturnering, der det gjelder å overgå
hverandre i glamour og størrelse på doningene. For rundt
1000 NOK kan alle leie kostyme og oppleve glansen fra spotene sammen med
veldreide kropper og andre overjordiske. Skolene konkurrerer om tema-valg,
musikk og gjennomførligheten. Ekstra stas er det å ha en
vakker kjendis som karnevalsdronning - A Rainha da Bateria- en slags kvinnelig
hærfører som danser solo foran trommeslagerne. På tribunene
vrikker og synger også det meste, fra utenlandske prinsesser og
brasilianske firmaer med egne avsperrede områder, til mannen i gata.
Plasser og priser for enhver lommebok. Vi var utrolig heldige og fikk
se de 6 beste paradere fra stjerneplass. En fascinerende, nesten grotesk,
eksplosjon av rytmer, farger og glede.
Farvel
Rio
Karnevalsuka ble avsluttet med en tur til Ilha Grande syd for Rio
for å se hvordan de lagde karneval i landsbyen. Late dager. Lokale
småband og stemning før vi måtte ta avskjed med Rio.
Etter over 3 mnd. var det rart å dra fra venner i og utenfor Yacht
klubben og familie. Men sånn er sigøynerlivet. Man er alltid
på vei et sted. Og i mars skal vindene snu, den nord-østlige
passasjen går vår vei og blir syd-østlig. Likev måtte
vi seile i motvind oppover til Búzios, ett døgn nord for
Rio. Der fikk vi sydlige vinder med en kaldfront, og suste nordover i
fem døgn
til vi kom inn i delstaten Bahia. Fantastiske dager da vi fikk testet
ut vår nye spinnaker-sokk, en pose spinnakeren heises ut og inn
av, og som gjør det enklere for bare to personer å håndtere
dette store seilet.
Kaffe
-og palme-olje kysten
Bahia
de Camamú
Etter fem døgns seiling med vinden i rumpa ankret vi opp ved inngangen
til elven Maraú, i bukta Camamú, en dagsseilas syd for Salvador.
Vi beveger oss nå oppover nordøst-kysten av Brasil, som kalles
kaffe- og palme-olje kysten på grunn av alle plantasjene i området.
Det var hit de fleste slavene fra Afrika ble bragt , og regionen er merkbart
mer afrikansk i kultur, mat og musikk enn resten av landet. Folk har en
blanding av afrikanske, indianske og europeiske røtter. Dialekten
er roligere, og det meste foregår i slow-motion i varmen.
Vi
har gledet oss lenge til å komme til Bahia, som byr på annerledes
seiling. Her er innlandet fullt av elver man kan utforske i månedsvis.
Et lite pensjonat med en seil-entusiastisk eier hjelper de få seilerne
i området med informasjon om de vanskelige forholdene. Elven er
veldig grunn mange steder, full av koraller, og noen steder har visstnok
de første innbyggerne, indianerstammen "Mayrahú"
som ble utryddet på 1700-tallet, lagt ut stein selv for å
hindre inntrengerne i å komme fram. Vi gikk lange oppdagelsesturer
i tett, vill skog, og på mangoslang fant vi enorme tomter med gamle
forlatte sommerhus og frukttrær som bad om å bli høstet.
Ellers er området et turistfritt sted, med små fiskerlandsbyer
og for det meste bare kanoer på elvene.
En
dag slo vi oss sammen med en fransk seiler og og dro på dagstur
med en lokal fyr i båten hans til byen Camamú, til lørdagsmarked
der folk fra hele området kommer for å handle og drikke øl
på kneipene. Neste dag ville vi utfordre elven og seilte forsiktig
opp til byen Maraú. Vi fikk fyllt vann sammen med de lokale seilskutene
på brygga og ruslet gjennom en spøkelsestom småby.
Søndag og ikke mye liv å se, og vi seilte tilbake ut i Atlanterhavet
igjen i solnedgang. Stillhet avbrutt av dyrelyder, og på veien møtte
vi kun en og annen kano. Elve-seiling er en totalt annerledes erfaring
enn den vi har hatt til nå. Utfordringer som frister til gjentagelse.
Ute
i Atlanteren igjen seilte vi til neste landsby langs kysten med en fin
strand, Garapua. Et studie i landsbylivets gleder. Frittgående høner
og svære okser gresset omkring. Fiskere tvinnet garn i solnedgangen
og vi fant det lokale bakeriet i en bakhage. Men vi var rastløse
og fortsatte neste dag til Morro de Sao Paulo, en landsby på en
høyde med et fyrtårn som i sommermånedene blir full
av turister, men har viker og kroker vi har funnet dykke-plass og paradisisk
fred og ro i. Et par kvelder har vi søkt opp til lysene i byen,
strand-klubber og musikk, der dagen ikke ender med solnedgang. Men vi
har flere elver rundt oss, og seiler snart videre opp en ny "Overfloden".
Ikke overraskende om vi kom Brødrene Dahl i møte....