2002

Juni

Juli

August

September

Oktober

November

Desember

2003

Januar

Februar

Mars

April

Juli 2002

Lisboa
Et postkort av en by. Metropolen Lisboa hadde lokket oss til å haste ned kysten. Et par uker til her hadde vært tingen, med lomma full til å cruise rundt i taxi, til gode viner , og til å spise og kakse seg. Men vi koste oss til fots og på de skranglete trikkene oppover brostenslagte gater til Bairro Alto og Alfama-bydelen. Der traff vi norske Vigdis,alias ”Augusta”, som sang Fado (portugisisk visesang) på egen café. Vi slanget oss på forstads-strendene sammen med de hippe fjortisene i Cascais og Estoril. Lisboa lærte oss at det går greit å spise hjemmelaget matpakke i parken, så lenge det gir deg råd til noen øl på café. Men neste gang…da vil vi være rike!

Tur-retur Costa del Sol og Costa Blanca:
Cádiz, Barbate, Motril, Almerimar, Almeria, San José og Aguílas
Fra vi seilte ut av Lisboa, til vi rundet sydspissen av Portugal, hadde vi fremdeles den sterke vinden fra passaten med oss. Først da vi rundet Cabo de Sao Vicente og suste forbi Algarvekysten, roet vinden seg og vi fikk en forsmak på Middelhavets gleder; varmt vann, milde vinder og soling på dekk.
I Cádiz gikk vi inn for å få utført den første obligatoriske 50 timers servicen på motoren. Lite eller ingenting visste vi om byen fra før, men vi ble betatt av den gamle storbyen med bygninger tilbake til fønikerne, 3000 år tilbake i tid. Også Maurernes herredømme over Spania har bidratt til en viss historisk arv. Slott med kupler og annen arabisk inspirert arkitektur kneiste stolt langs kysten ved innseilingen til byen.
Siden skulle det gå en stund til før vi så noe av liknende karakter. I Barbate gjorde vi et siste lite stopp før vi gikk gjennom Gibraltarstredet og inn til Middelhavet. Med 40 knops vind ved Gibraltar var det ikke mye vi så av ”The Rock”. Vel innenfor ”andedammen ” prøvde vi å styre unna de verste parasollstedene, og gjorde stopp i Motril, Almerimar, Almeria, San José og Aguilas, men det ble endel parasoller likevel. Det kunne virke som om hele solkysten hadde solgt seg selv til turistene, og vi dro stadig videre, med kortere stopp for hver parasoll. San José var et heldig unntak. En liten kystby ved naturreservatet Cabo de Gata, med backpackere, spanske turister og innfødte i skjønn forening. Her slappet vi av et par dager med broren til Moema, Pedro, og kjæresten Anne.

Cartagena, Alicante, Formentera og Ibiza
I Cartagena fant vi endelig igjen ”det autentiske”. Små trange gater med tradisjonelle delikatesseforretninger, ”plazas” med urgamle trær og små benker til å hvile seg på i skyggen. Selvsagt var vi som alle andre turister glade for å finne en ”Olá”-iskiosk hvor enn vi måtte få lyst på en is i varmen, men som andre anti-turister, med illusjoner om det opprinnelige og ”ekte”, likte vi ikke å se at plastikkstol-restauranter og andre turist-fremmende effekter overskygget sjarmerende steder vi ofte trodde vi var alene om å ”oppdage”.

Vi fikk nytt mannskap, søsteren til Petter, Hilde, med familie, Dag og babyen Lily. På vei til Ibiza og Formentera gjorde vi et stopp i Alicante for å få reparert dinghien (gummijolla). Det skulle vise seg å ta noen uker, så vi måtte seile videre med ny-innkjøpt opplåsbar barne-båt! Det nye mannskapet holdt ut fin natt-seilas til ”Las Islas Baleares”. Vi fikk vår første fisk, en 8 kgs tunfisk.

Formentera viste seg å være en eneste stor strand med dagsbesøkende badegjester fra Ibiza. Vi tok gjørmebad sammen med nudistene i en naturlig gjørmekulp, og luktet utedo i de neste tre dagene. Med silkeglatt hud seilte vi sitrende av spenning inn i Ibiza Town. Her var byen med stor B. Sammen med alle de andre hippe skulle vi danse til soloppgang og eksperimentere med alt det nye som har kommet på party-fronten. Men den gang ei. Moema hadde vært her en gang på nitti-tallet, og de andre hadde festet fra seg på åtti-tallet (…), så vi la an en mer bohemsk stil for å gjøre vår egen lille entré (turné). Et par dager med shopping blant de rike, så en rund-tur øya sent vil glemme.

Vi glemmer iallefall ikke Benirás på nord-kysten. Her ankret vi i en bukt så naturlig at du ikke ville tro den var virkelig. Vi padlet badebåten inn mot klipper der steinalder-mennesker lå og slanget seg ”in natura”. Avdankede hippier fra 70-tallet, unge ny-hippier og en og annen tysk naturist i skjønn forening. Ikke en eneste plaststol å spore. Et sted å gå naken omkring som i Edens Have, slippe unna kommersialismens jag etter perfeksjon(… ). Her var stedet i våre drømmer. Men brått ble vi revet tilbake til virkeligheten. Trommene som fulgte oss inn i solnedgangen var overdøvet av et busslast med turister. De var kommet med kameraene sine for å forevige ”paradiset”. Sukk.
I San Antonio, party-byen for engelske fjortiser, endte plast-jollas liv under en sigarett-sneip. Vi lappet fillene sammen, men Petter ro-mann ble sliten av å ta doble turer for den store forsamlingen hver kveld, så ennå en barne-båt ble kjøpt inn. Vi hadde nå et tog av båter.
I Cala d´Horts, på sydvest-siden av øya, forlot Hilde, Dag og kjeks-Lily oss etter en og en halv uke med mye moro. Men den lille familien kommer igjen. Bora-Bora rundt neste år, selv om det kan koste sparegrisen til Lily dyrt.