2002
Desember
2003
Desember
2002
Langs kysten av Brasil
Vi
følger atlanterhavsskogen sørover
Desember har vært full av aktiviteter og nye inntrykk. Vi vet nesten
ikke hvor vi skal begynne. Venner på besøk fra Norge og seilas
langs brasilkysten, familie, jul- og nyttårsfeiring i Rio de Janeiro
og Sao Paulo. Kanskje den mest innholdsrike måneden hittil.
Etter 17
dagers seilas over Atlanteren fra Kapp Verde ankom vi Salvador, hovedstaden
i den brasilianske delstaten Bahia. På vei til vår første
dusj etter overfarten ble vi overrasket av to hylende venner i taxi. Eirik
og Inger Lise som hadde ventet på oss i vel to uker. Det ble øl
og feiring med Moqueca baiana (fiskerett forberedt i leirgryte med palme-olje
og kokosnøttmelk) i gamlebyen, Pelourinho. Eiriks 35 års
dag rakk vi også å feire. Men allerede to døgn etter
at vi ankom Salvador dro vi ut på sjøen igjen. Vi hadde 800
mil foran oss, ca. fire ganger tur-retur Oslo-Skagen, og 13 dager før
flybilettene til våre venner skulle sende dem hjem til kulde, snø
og norsk julefeiring.
Porto
Seguro – Den trygge havn
Fersk frukt og grønnsaker ble proviantert, og lørdag 31.
november seilte vi ut av Salvador. Første etappe, til Porto Seguro,
la vi bak oss på under 2 døgn. Det var virkelig hyggelig
med selskap ombord, og en velkommen avveksling i rutinene der vårt
nye mannskap avlastet oss på nattevaktene. Det føltes rart
å for første gang kunne sove begge to samtidig. Dagene gikk
fort. Med lite vind fikk vi tid til kortspill og vi hadde bare ett lite
tilfelle av sjøsyke. Inger Lise, som aldri hadde vært ute
på de store hav, og som hadde voldet oss mest bekymring, greide
seg derimot overraskende bra.
Porto Seguro, som betyr den trygge havn, var riktignok trygg, omringet av koraller, men derfor også umulig å innta uten hjelp av tidevannet og lokale sjømenn. På anker i en idyllisk liten bukt koste vi oss i to døgn i byen som var åsted for den første portugisiske ”oppdagelsen” av Brasil, 1500 e.Kr., av portugiseren Pedro Álvares Cabral. I dag er det fremdeles en liten by, men med turisme som hovednæring. I nabo-landsbyen, Arraial d’Ajuda, fant vi mer strender og turister. Heller ikke her var det mye ekte fiskerlandsby igjen. Kardemomme-by i plast.
Búzios
– Jetset Resort
Neste strekk var 444 mil og fire dagers seiling. Gjestene våre fikk
smaken på langtursseilas. Vindene var med oss og tiden fløy.
Vi fikk fisk, så flere hval og Inger Lise fikk se delfiner "live".
Som et siste stopp før Rio gikk vi inn til Búzios, ennå
en fiskerlandsby inntatt av feriefolket. Byen ble visstnok oppdaget av
internasjonale jet-settere da bilder av Birgitte Bardot på ferie
her kom på forsiden av internasjonale moteblader på –60
tallet. Mens det dengang fremdeles var en idyllisk liten landsby øker
befolkningen idag fra 10.000 fastboende til totalt 100.000 innbyggere
i sommermånedene. For oss som har tjent pengene våre i kroner
er Brasil vanligvis rå-billig, men Búzios føltes dyrt
uansett. Det er ”se-og-bli-sett”, og ”hvem-har-mest-penger
-i-landet -her” som gjelder. Naomi Campbell var visstnok observert
i båt der på nyttårsaften…Who cares? Ikke vi, men
vakkert var det virkelig. Området er del av ”Regiao dos Lagos”,
kysten nord for Rio som strekker seg ned til Cabo Frio, "Det kalde
kapp", med fine innsjøer og strender, men også mye regn
og kalde fronter.
Rio
de Janeiro – Guanabarabukten
Vi fikk, som navnet lover, regn og motvind på 25 knop, og måtte
gi opp første gang vi prøvde å seile rundt Cabo Frio
og videre til Rio. Men endelig, to døgn og 90 mil senere, så
vi Rio i horisonten. Morgentåke og et lavtrykk vi hadde med oss
nordfra ødela forestillingen om å seile inn til et "postkort-Rio".
Men vi så iallefall konturene der vi beveget oss oppover i Guanabarabukten.
Da portugiserne seilte inn her for første gang i 1502, og så
fjellene og bukta trodde de bukta var en elv og ga byen navnet ; "Januarelven".
Siden er fjelltoppene blitt kjennemerker og referansepunkter for byens
innbyggere og turister. Man kan faktisk orientere seg geografisk etter
hvor man befinner seg i forhold til dem. Sukkertoppen er vel den mest
kjente. På portugisisk heter den ”Pao de Azucar”; sukkerbrød,
siden man syntes fjellet liknet på et brød med sukker strødd
på toppen. Vi har vært så heldige å få plass
som gjestemedlemmer i Rio Yacht klubb, en tradisjonsrik klubb med gamle
bygninger, palmetrær og der man ikke trenger å ha så
mye som en ro-båt, men må bli anbefalt av andre medlemmer
for å få innpass. Venner av Moemas familie er medlemmer og
for 30 real (ca.60 nkr) natten ligger vi rett under sukkertoppen på
den ene siden, og med utsikt til ”Jesusstatuen” på den
andre. Bedre kunne vi ikke hatt det.
Sao
Paulo – 70 års feiring og flyreise
Etter to hektiske døgn med regn i Rio dro Inger Lise og Eirik hjem
til Oslo 13.desember, og vi tok fly, en times tur, til Sao Paulo. Merkelig
følelse å forflytte seg så fort over avstander som
ellers tar så lang tid. 450 knop i timen kontra 5-6 knop slik vi
er vant til. En deilig avveksling fra sakte tempo i båt. Anledningen
var -70 års feiring for en onkel av Moema. 70 årsdager i Brasil
er ikke som i Norge, og Petter var gledelig overrasket over glitter, champagne
og diskotek til kl 04.00. Familiebesøk gir ikke mye rom for seightseeing,
så Petter fikk ikke sett stort annet enn lunsjer og nye familiemedlemmer,
men fikk med seg at det er en by der man sier folk ”lever for å
jobbe” istedenfor å ”jobbe for å overleve”
som man sier om strandbyen Rio. Delstaten sies å ”bære
resten av landet på ryggen” når det gjelder industri
og økonomi. Bykjernen, som har ca.150 millioner innbyggere, kan
minne om New York med sine skyskrapere og blanding av kulturer. Japanere
og italienere, tyskere og polakker har slått seg ned her gjennom
tidene, og deres innflytelse viser seg spesielt i det enorme utvalget
av restauranter.
Angra
dos Reis – Rios skjærgård
17. desember var vi tilbake i Rio, og rakk en familie-seilas ned til Angra
dos Reis, og øya Ilha Grande, "Den store øya",
60 mil sør for Rio. Skogen her er del av Atlanterhavsskogen, en
vill tropisk skog med fugler, villsvin, apekatter og andre dyr som engang
strakk seg nedover hele kysten av Brasil. Fjellene, som er relativt lave
og skogkledte, er karakteristiske for østsiden av Amerika, der
de begynner i USA og fortsetter ned til Brasil. I dag er Ilha Grande en
naturpark, med fossefall og stier, beskyttet for videre utbygging. Vi
ankret i bukta ”Saco do Ceu”, direkte oversatt som ”sekken
fra himmelen”, men kanskje bedre forstått som ” en sekk
full av himmel”, der lokalbefolkningen ennå lever i enkle murhus
med høner og geiter på gårdstunet, en tre timers kjøretur
fra Rio. Rurik, Moemas far, var med, og vi spiste middag under stjernehimmelen
før vi våknet til fuglekvitter neste dag. Akkurat så
idyllisk som det høres ut, og en tilværelse vi har drømt
om så lenge. Et vakkert sted der vi kan ankre uten problemer og
befinne oss maks en dagsseilas fra by-livet, om vi skulle savne det. Vi
fant litt mer "by" allerede i landsbyen Abrao, der vi plukket
opp Pedro, broren til Moema, og kjæresten Anne som seilte med oss
tilbake til Rio.
Julegildet
Julaften og romjul ble feiret med venner og familie i Rio. Fullt program
hver dag, og for Petter og Anne ble det nok ganske "eksotisk".
Gamle og unge deltar på lik linje. Ingen går og legger seg
før festen er over, og sjelden er det under 25 -30 festglade som
møter opp til et eller annet, dag etter dag. Uten å overdrive
ville vi iallefall kalt det "livlig". Skrik og skrål og
opptil 38 grader pluss, overdådige lunsjer til langt på kveld
og et total fravær av den norske dyden om "tid til ettertanke"!
Gavehaugen var nesten større enn selve juletreet, så julenissen
fikk en stor jobb. For det har man også her, men ingen setter spørsmålstegn
ved snøkanten på lua hans. At den burde ha smeltet på
vei fra Nordpolen er uinteressant, blant barn er Julenissen "Julenissen",
uansett.
Rios
mange ansikter
Innimellom slagene dro vi på sightseeing til kjente og ukjente områder
av Rio, guidet av Rurik. Spesielt Santa Teresa gjorde inntrykk. Bydelen
klamrer seg oppover en åsside fra byens sentrum og var engang et
tilfluktsted fra varmen i sentrum for de rike herrer som bygde sine hus
her. Sveitsere, italienere og andre europeiske immigranter som bygde i
sine respektive lands stilarter. De senere år har bohemene inntatt
strøket, og slummen truer med å spre seg hit fra fjellsidene
i nabolaget. Men ennå skrangler trikken oppover brosteinslagte gater
og utsikten over byen er utrolig. Et sted å drømme om å
pusse opp et lite slott for å bygge og bo, hadde det bare ikke vært
for dop-dealerne som stadig truer idyllen.
Hvit
nyttårsfeiring
Nyttårsaften var vi invitert med av Moemas far til fest på
Clube Marimbas, engang en sportsfiske-klubb, idag også en sosial
klubb, med super beliggenhet på enden av Copacabana stranden. På
stranda var det konserter og fantastisk fyrverkeri for to millioner mennesker.
Folk ofret blomster i vannet til ære for havgudinnen Yemanjá,
som er en av de 16 orixáene (gudene) man forholder seg til i den
afro-brasilianske religiøse kulten "Candomblé",
en arv fra slavene som tok med seg sine egne gudebilder og blandet de
med katolsk tro i Brasil. Yemanjá er hvitkledd og som en mor for
de andre gudene. Derfor går brasilianere det nye året i møte
kledt i hvitt; for å hylle gudinnen og fredens farge, enten de tror
på gudinnen eller ei.
Vi fulgte
tradisjonen med hvite klær, men ofret ikke til havets beskytter.
Vi får håpe det ikke tas ille opp i 2003, siden vi tross alt
er leietagere på hennes grunn.