2002

Juni

Juli

August

September

Oktober

November

Desember

2003

Januar

Februar

Mars

April

August 2002

Ibiza og Formentera:
T.Ragnar og Wivi var med oss en uke for å avslutte rundturen på Ibiza og bli nærmere kjent med Formentera. Her endte plastbåtenes historie for godt. Én forsvant med vinden, den andre fant vi punktert på stranda en kveld etter en tur på Ibiza. Så heretter måtte vi svømme.

Alicante, Mar Menor, Torrevieja og Motril
Etter uker med hvile var vi på vei ut av Middelhavet igjen. Også denne veien gjorde vi et stopp i Alicante (hente dinghy). Derfra gikk vi mot Gibraltar igjen, med små stopp i Mar Menor, Torrevieja (der vi befant oss samtidig som den spanske separatist-terroristorganisasjonen, ETA, sprang en bombe i en café), og Motril hvor vi, om ikke deltok i, overvar en lokal festival

Gibraltar
Gibraltar ble et annerledes stopp. Vi fikk en rolig innseiling på morgenkvisten. Tåken lå tett rundt fjellet, og skipstrafikken var like tett. Med rolige forhold kunne vi ligge på anker og spare litt penger. Vi hadde ellers hørt at som et toll-fritt land skulle Gibraltar være et mekka for shopping. Det er mulig ting er billigere her enn i resten av Europa. For britene på ferie til sin lille ”koloni”er nok mye billig. Men sammenlignet med prisene rett over grensen, 200 meter unna, i Spania, var det bare dyrt. Men det var spennende å se det lille landet, en liten by, gjennomsyret av engelsk kultur, med små drypp fra India og Spania. Britene har vært her siden de plantet flagget sitt på ”The Rock”, fjellet som ruver over den lille jordlappen, i 1703. Indiske handelsfolk har siden fått operere her, på og av, i ulike epoker av koloni-politikken. Forholdet til Spania derimot er anstrengt. Siden slutten av 70-tallet har grensene vært åpne for spanjoler, men en sterk nasjonalisme råder blant dagens gibraltere. I annet hvert vindu henger det britiske flagget. Man vil tilhøre Storbritannia heller enn Spania. Samtidig ser gibralterne seg som del av noe annet enn moderlandet. De er gibraltere, ikke briter.

Ved siden av å leke antropologer var vi også ekte turister. Sammen med 300 andre med kamera på magen tok vi taubanen opp til ”The Rock”og så på apekattene. På et skilt sto det tydelig at man ikke skal mate apene fordi de vil bli aggressive og bite. Man bør ikke oppfordre til nærkontakt med dyrene fordi de vil kunne blir fremmedgjort overfor klanen sin av for mye menneskekontakt. Turister gjør som regel akkurat det de blir bedt om ikke å gjøre. Folk matet og tafset på dyrene, med det resultat at det var vanskelig å gå forbi ape-reiret uten å få en unge klengende rundt halsen. Vi hadde tenkt oss forbi og ned til en grotte. Men den gang ei. På toalettet traff Moema en jente som gråt. Hun var angrepet av en ape-unge. Petter mente hun sikkert hadde gitt den litt, men ikke nok, mat. Moema var overbevist om at apene generelt er blitt aggressive av all kontakten med turistene. Ikke søren om Moema skulle risikere matpakka si. Det ble taubane ned igjen etter en kort fotosesjon.

Gibraltar ble også et opphold preget av arbeid på båten. I Queensway Quay Marina sagde og skrudde vi i tre dager for å montere og forstå vindroret. Et vindror er, for uinvidde, en selvstyringsmekanisme for båten (som fungerer litt som en ola-bil). Med litt hjelp fra alle båtene på brygga fikk vi montert det hele. En lånte oss baufil, en stålbor og en tredje ga moralsk støtte.

Porto Santo (Madeira)
23. august forlot vi Gibraltar med kurs for Porto Santo, naboøya til Madeira, 600 nautiske mil sør-vest. Det første døgnet ble slitsomt. Nesten ren motvind og utover kvelden ble bølgene store. Det rullet og slo. Men det gikk framover. Andre døgn økte vinden og dreide sakte nordover. Humør og energi var tappet av alt arbeidet med vindroret i Gibraltar, og vi fikk trent oss på å smile og ha det gøy selv om man hater i øyeblikk når frokosten flyr vegg-i-mellom idet en bølge setter en ut av balanse. Eder og galle ble skreket ut i havet. Men der ute er det jo ingen som svarer, så det var bare å plukke opp griset og begynne på nytt. ”Det er her man ikke må begynne å hate”, trøstet Petter som har vært over Atlanteren tidligere. Jada…

Etter nøyaktig fem døgn, fremdeles i Portugal-passaten, de siste døgnene i 20-25 knops vind, ankom vi Porto Santo, Madeiras lillebror. En vulkan-øy på 11 x 6 km, grått og brunt, men med en vakker strand og høyreiste fjell. Det var fantastisk deilig å legge ut ankeret etter vårt første virkelig lange strekk. Sove, spise. Spise, sove. De siste dagene av august gikk med til nettopp dette, hvile ut. De første tre månedene har vært travle, og endelig ute i Atlanterhavet kan vi lene oss litt tilbake og si vi er på god vei. Vi er rett utenfor Afrika, men det er ikke lett å se. Portugisere dominerer her, i folk og kultur. Byen er ikke stor, 5000 innbyggere, men desto hyggeligere. Bortsett fra endel ferierende sommergjester fra Portugal er det ikke den helt store turismen ennå. Men byggekranene jobber og vil nok gi resultater om få år. Vi lurer på hvordan et portugisisk Gran Canaria vil se ut.