2002
2003
April
April
2003
Bahia de todos os Santos: Salvadors skjærgård
Morro
de Sao Paulo - drømmen
om en forlatt båt
Denne måneden ble vi fylt av store ideer, idet vi ble liggende ennå
noen dager på anker utenfor turistlandsbyen Morro de Sao Paulo og
fant en forlatt yacht! Ikke helt forlatt, men forfalt iallefall. Vi sporet
opp eieren og fikk en kikk etter i flere dager å ha trykket nesa
mot rutene utenfra. Hva fant vi? Et kjempepotensiale, men skulle vi komme
oss videre måtte det bli et prosjekt for fremtiden. Brasil er full
av slike avkroker med mer eller mindre forlatte båter. Utenlandske
seilere finner seg et vakkert sted, et miljø og legger havet og
båten bak seg når de når Brasilkysten. Vi kom oss heldigvis
løs fra drømmen om å bygge båt, og videre til
storbyen Salvador.
Salvador
- en fest for hver dag i uka
Vår første havn i Brasil ble utforsket bedre denne gangen
enn da vi hastet forbi etter Atlanterhavskryssingen i desember. Ettersom
vi hadde vært på ferie her i en måned for 3 år
siden følte vi oss nesten lommekjente og koste oss i gamlebyen
Pelourinho om kvelden, så igjen de unge "profesjonelle"
- nattens dronninger som tar seg betalt og som
siden sist kanskje har rukket å fylle tjue. I den
gamle havna i Salvador, fremdeles fylt av fiskerbåter og romantikk,
finnes nå også en liten marina der vi
blomstret med nye bekjentskaper og dager vi håpet aldri skulle ende.
Seilere og team fra "Around Alone", racet der en person seiler
alene rundt jorda, var kommet inn for å slappe av før siste
etappe til New York. Dette er visstnok kjent som verdens tøffeste
sportsprestasjon fysisk og psykisk, og båtene, som ser ut som sponsede
jetfly, frister noen like mye som de avskrekker andre. Vi snappet opp
noen tips, i tilfelle vi en dag skulle bli lei romantikken...
Og
himmelen åpnet seg
Noen venner dro og nye kom til, men vi hadde lovet oss selv en
uke iallefall på sightseeing i bassenget utenfor Salvador; Bahia
de todos os Santos, Alle helgeners bukt, en stor skjærgård
med øyer og elver å plaske mellom. Som elvefarere begynte
vi å bli ganske erfarne syntes vi, og lekte oss med spinnakeren
på flat sjø før himmelens sluser åpnet seg.
Skjærtorsdag og langfredag, med tropisk regn i timesvis, fikk oss
til å innse at uten smeltende snø, vårsol og kribling
i magen kunne vi like godt oppgi prosjektet om å feire "påske",
og likegodt fortsette festen i den virkeligheten vi nå befant oss
i. Vi tok opp igjen tråden der vi hadde sluppet, i byen der enhver
kveld er en god anledning og unnskyldning for en fest. Om dagen trasket
vi mellom fiskernes verksteder og kjøpte båtutstyr som koster
det dobbelt i Karibien og Stillehavet, vårt hjem for de neste to
årene. Slik ble vi også kjent med strøk vi ellers aldri
ville snust rundt i som vanlige turister. Det virkelige Salvador, dit
oppussingen og souvenirbutikkene ennå ikke har nådd fram.
Recife
- en ny delstat
Sjøsyk
og bursdagsfeiring
Tiden og bekjentskapene i Salvador føltes som en sommerflirt, og
som alltid kommer det en dag da man må dra hjem. Men siden "hjem"
for oss for tiden er verdenshavene, og vi har tusener av havner foran
oss, kom vi raskt på nye tanker da vi igjen kjente vinden i fjeset
med kurs for byen Recife i delstaten Pernambuco, 380 sjømil nordover.
Etter nesten ett år på sjøen skulle man tro det ikke
var mulig å bli sjøsyk lenger, men vi ble nettop det da bølgene
og motvind sakket oss slik at en planlagt tur på tre døgn
ble til fire. Moema rakk å bli 28 på reisen, feiret med koteletter,
norsk surkål og tyttebær. Julemat i 35 grader har aldri før
smakt så godt. Og for en som har vært veggis i de siste 14
årene ble den brasilianske oksen en ny smaksopplevelse da endelig
kvalmen fra de første døgnene fikk lagt seg.
Brasils
Venezia
I skrivende stund er vi nettop kommet til Recife, en by gjennomskåret
av elver og broer, også kalt Brasils svar på Venezia, en vakker
falmet sjarm, selv om sammenlikningen ellers er vel drøy. Vi beveger
oss nå inn i en ny region, og det er her det man kaller nordøst
Brasil egentlig begynner. Mens Bahia er kjent for kaffe vokste områdene
nordover seg rike på sukkerrørsplantasjer, men idag er det
bare kirkene og de fine gamle bygningene som vitner om rikdommen. Tørke
rammer bøndene og migrasjonen sørover er stor, men kulturen
og folkloren like rik som i Bahia. Den typiske nordestino har cowboyhatt
og danser forró, en slags country-folkedans vi ennå ikke
har fått prøvd oss på. Troen på sagn og myter
skal være stor, og vi går akkurat glipp av feiringen av "Bumba-meu
boi", en folkefest der ofte hele landsbyer deltar med kostymer og
dukker som gjenopplever sagnet om en gravid kvinne som spiser tungen til
plantasjeherrens fineste okse, og mannen hennes får svi for det.
Om vi har forstått det hele rett.
Recife er kjent som en ikke altfor "snill" by, og etter å ha hørt historien om en engelskmann på anker som nylig ble bundet til masten og ranet for alt båten hadde å by på, endte vi opp med å sjekke inn i yacht klubben. Her har vi selskap av sosieteten i byen, med supert svømmebasseng og dusjer du ikke har lyst å gå ut av. Men vi har allerede funnet vår plass. Da vi sjekket inn som utenlandsk båt fikk vi klar beskjed om formell bekledning i restaurantområdet, og ingen "toppløs"-soling. Andre europeeere før oss har visstnok vasket seilene sine i bassenget, og vi måtte bare smile pent og forsikre om at Moema ikke har planer om å strippe på bassengkanten.
En
kveld fant vi ut at kanskje vi har en sak å ta opp med den viktige
ledelsen, om vi skulle trenge noen kort på hånden. I anledning
en barnebursdag var området fullt av popkorn, grillfest og unger
i djevel-alderen. Petter lagde stor furore på plenen i et alt for
lite håndkle, etter å ha blitt bestjålet klærne
sine i dusjen. Det var vanskelig å holde tilbake smilet, både
for foreldrene som prøvde å finne syndebukkene og ta det
hele seriøst overfor den utenlandske seileren, og for Moema som
prøvde å komme ham til unnsetning som tolk, 5 minutter etter
at skandalen var et faktum. Nervøse foreldre glattet over englebarna
og klærne lå plutselig på plass igjen etter en større
leteaksjon. Petter var meter fra å kverke en liten spirrevipp som
igjen og igjen forsikret at det "ikke var ham"! "Jeg skulle
gått ut der uten håndkle i det hele tatt!", brummet offeret,
og glemte for en stund hva som var gøy da man var 10, og hvor sjeldne,
og derfor dyrebare, anledningene var...