TILBAKE

September 2004

E.T. i magen og ring på finger´n
Drrrr....inn slusene i marinaen i Darwin, den største oasen på Australias nord-kyst. Igjen lå vi på brygge med strøm, vann og et skritt til land, for første gang på så lenge at vi ikke kan huske sist. Masse luksus denne måneden. 16.september giftet vi oss med seilervenner, sjampis og kake. Uhøytidelig men likevel høystund for to som inntil nylig kke engang visste hvilken finger ringen skulle sitte på, og nå føler seg veldig voksne... Med en baby godt på vei, to og et halvt års loffing, 26 000 sjømil og fem og et halvt års kjæreste-status bak oss, var det rart og naturlig i samme nervøse mage-følelse der vi skrev under på å "skulle leve sammen til døden skiller oss ad". Uten offisell "Amen", men skummelt nok.

Likevel bare nok til å gi litt flere sommerfugler i magen enn monsteret vi allerede ser og kjenner bak Moemas stadig strammere mageskinn. Og bryllupsgaver fra de som "giftet oss bort" ga en fin tur i Kakadu Nasjonalpark. Australias "outback"er, akkurat som Crocodile Dundee skrøt på seg, full av sultne krokodiller, spretne kenguruer (rakk ikke ta bilde engang...), og skvatrende fugleliv. I luksus versjon av camping, tok vi inn i en flott "Love-shack" (eller "Jungel Bungalow" som brosjyren også reklamerte med), så integrert i naturen at veggene kunne ses ut av innenfra (men også omvendt...). Grilling med grevlinger til bords i skumringen. Ingen dingoer.Som alt annet i Australia er nasjonalparkene totalt organiserte, med interaktive museer og veier så supre at du risikerer å suse forbi det meste av dyrelivet. Men vi rakk mye på en helg: solnedgang over klippelandskap, aboriginee-hulemalerier fra 20.000 år tilbake, og fugle-og krokodille-kikking ved vannhullene, der alt som overlever samles i tørketiden. Deilige klissete hvete-brødsdager. Sukk..! He he. Men gøy også. Og gøy på Honey-moon gir ikke rom for tabber, som at bilen koker på en øde landevei eller partneren får diaré... Og det skjedde heldigvis ikke...!??

Indonesias gleder...i en luke i gulvet
Der Australia var folketomt, moderne og behagelig, møtte vi etter fire dagers seilas til Kupang, Vest-Timor, en annen virkelighet. En liten by, men mange mennesker, konstant bråk fra trafikk eller moskeer som kaller til bønn, og stirrende øyne. Det er hardt å loffe i land med do-hull i gulvet.

På Timor fikk vi også smake verdens eldste overlevelses-strategi, før første gang siden Mellom-Amerika. Alle vil hjelpe, men akk, ikke for slikk og ingenting. Petter ba om kvittering da immgrasjonen hintet om "gaver" i.e., whiskey,og da vi ikke hadde det, så "cash". "Kvittering? Nei det trengte vi da ikke!". Denslags frekkheter var de overhodet ikke vant med. Moema brettet seg "svett, -sliten,-sur og -gravid" utover det meste av sofaen (og oppå skattkammeret), da tollmyndighetene kom på inspeksjon etter ulovlig sprit og glossy-herre-litteratur. Korteste og fattigste slakterrunden i deres fartstid. Små gleder egentlig. Og litt skamfulle observerte vi fattigdommen og folks desperasjon. Etter -97 og økonomisk nedtur, med senere bomber og verdens muslim-frykt, har det blitt mange om de bleke rike bena. Vi seilere er det nærmeste man kommer nå.

Dragen og tyskeren
Lite vind i området på denne tiden av året ga mange timer motor videre vestover i Indonesia. Øde øyer, varme dager og utålmodighet etter å komme vestover preget valgene. Her regner det ikke en dråpe ennå, og stopp i byer med vann vil si ikke-drikkbart vann, leie av vakter til gummibåt-pass, innsjekking med havnemyndigheter, "gaver" og mye mas, om att og om att. Hvorfor flyr vi ikke bare? Innimellom ligger perlene. Rolige ankringer uten folk og små bosetninger med avslappet stemning. Steder du bare ser med egen skute.

Rinca er en liten øy vi brukte litt tid på. En to timers gåtur i villmarka ved soloppgang gir deg "Komodo-dragons"(opptil fire meter lange og 150 kg tunge kjøttetende firfisler), vannbøfler, apekatter og sky dådyr-familier i vakker urskog. Siste ulykke med dragene var for en tysk turist som vandret av gårde uten guide i -94 på nabo-øya Komodo (der man matet dragene med geiter for turistene, derav navnet Komodo-dragons, og assosiasjonen turister-mat). Det eneste man fant igjen av tyskeren på stien var et enslig, og vanskelig fordøyelig, kamera.

Sånn kan det gå. Vi stoppet et par steder langs Sumbawa-kysten, men sterke fallvinder gjorde ofte nettene på anker mer søvnløse enn på vakt. En kveld traff vi på venner i en bukt, ellers var vi alene langs en øde kyst. Det største samfunns-inntrykket vi fikk med oss her var fra Petter som rapporterte at "folk går på do i vannet!", akkurat som guideboka vår hadde lovet.