September
2003
Trinidad-nostalgi
Tilbake igjen! I havna i Chaguaramas ventet den siste delen til vindgeneratoren,
og vi var vel ikke helt ferdig med gjengen vi traff i juni. Hver kveld
samlet hummer og kanari-fugl seg i ulike båter. Mange forskjellige
nasjonaliteter, aldre og personligheter, men med iallefall én felles
interesse: et liv i båt.
Den ene Hurricanenen etter den andre passerte over Karibien. Vi pustet lettet ut hver gang de gikk nord for oss. Likevel fikk også vi på Trinidad føle værets krefter. Det ble mye adrenalin og redningsaksjoner seilere imellom den natten sterke vinder herjet ankringsplassen, der båter dregget av og knaste i hverandre mens eierne satt på pub... (På bildet, Carol som på Trinidad krysset sitt eget kjølvann etter 5 år på verdenshavene.)
Los
testigos: vitnene
I midten av september begynte ferden vår vestover mot Panama,
der venezuelanske Los Testigos var den første av en rekke øyer
vi skal besøke de neste månedene. Mens vi lå på
Trinidad kom stadig flere båter inn med historer om banditter i
skuddsikre vester og maskingevær, som langs Venezuela-kysten hadde
endevendt båtene deres og tatt alt de eide. Barn hadde kjent pistolmunningen
mot tinningen og få ønsket å seile innom Venezuela.
Landet har lenge hatt et rykte på seg om piratvirksomhet, men pga.
den vanskelige politisk-økonomiske situasjonen det siste året
har kriminaliteten også på sjøen økt voldsomt.
Vi gruet oss litt for å seile vestover, men Los testigos-øyene,
som på spansk betyr "vitnene", har ennå ikke vært
vitner til piratenes raiding. Testigos ligger ca. 50 mil fra den skumle
pirat-kysten, og er nesten øde øyer der bare et par fiskerhus
bryter med kaktus-landskapet.
Rolige
dager...
Livet alene på anker ga oss noen etterlengtede stille dager. Klart
vann og mye fisk. Bare et par hundre kakkerlakk-unger, (som har større
foreldre...) holdt oss med selskap ombord, og som vi konstant jobber med
å forgifte ved en blanding av kondensert melk og syre.
Da eremitt-tilværelsen var kommet godt igang og vi følte oss fryktelig sunne etter flere tidlige kvelder, fikk vi igjen venner på anker femti meter unna og stjerneklare netter som gjorde det sosialt igjen. Mot Isla Magarita lekte vi regatta 50 mil videre vestover. Kanskje skulle vi blitt ennå en stund i ødemarka, for på turistøya Isla Margarita ventet nærmere 100 båter og en storby der penger igjen blir nødvendig.
Isla
Margarita
Det var en gang en blomstrende øy der pengene flommet inn
og turistene strømmet på. Så kom en liten mann med
store ambisjoner, og turistene forsvant...
Vi hadde det kjempefint på anker ved en strand fem minutter og en halv U.S dollar unna sentrum, der det meste var så billig at for første gang siden Brasil rakk pengene lenge. Men økonomien i Venezuela har store problemer, og folk kjenner situasjonen på lommeboka. En gang et mekka for charter-turistene, sto hotellene nå tomme. I sentrum av storbyen Porlamar maste folk om å få vekslet til seg dollar. Shopping får en bismak når små fillete barn reker i søppelkassene til langt på natt. Vi så nesten ingen andre turister enn oss seilere, som aldri er vanskelige å peke ut i mengden: sandaler, shorts, salt-vanns hår og ryggsekk. Men President Chavez ser likevel ut til å være folkets helt. Til tross for at han nå, i forkant av en folkeavstemmingen om sitt eget styre, vil forby direkte-sendinger på private nyhetskanaler. I tro kopi av sitt cubanske forbilde holder han lange taler, der uniform og rød Barret-lue sier litt om idealismen...
Mer
enn en turist-øy
Før vi forlot det engang så lovende turist-mekkaet
for flere øde øyer vestover, måtte vi se litt annet
enn storbylivet. Det er utrolig hva en dag på landeveien kan lære
deg om et sted. Opp og ned grønne daler med fjelllandsbyer, lange
strender og fiskerlandsbyer. Venezuelanerne vi traff var åpne, ærlige
og veldig søte mennesker, som fortalte oss om sin historie, fra
indianerne til spanjolene, og øste av sin tid selv om de visste
vennskapet med seilere kun ville vare til neste havn kalte på oss.
(I mangroveskogene nord på Margarita fant vi denne lille sjø-hingsten som ble lagt på glass 5 minutter for kameraets skyld).