TILBAKE

Oktober 2003

Blanquilla
I begynnelsen av måneden forlot vi Isla Margarita for Blanquilla, en av mange små øyer utenfor Venezuela. Flat og vakker, dekket av små kaktus og blomster i grått, gult og grønt, men øde, og vi ble overrasket da vi fant et nederlandsk par med teltleir på stranden. Sammen med to dykkere leter de etter et piratskip fra 1700-tallet og vil skrive bok. Vi tror de leter etter noe mer...,men ble ikke invitert med. På anker lå en fransk familie. I en uke snorklet vi sammen på revene. Fisk og hummer tatt med speargun til lunsj, og besøk i hverandres båter om kveldene. Et sjeldent fint møte og en natur vi kommer til å huske.

Los Roques
Et døgn med spinnakeren og vi seilte inn i den venezuelanske nasjonalparken Los Roques ("Klippene"). Mil etter mil med øyer innenfor en sirkel av korallrev gir flat sjø og strender å ankre på med maks et par timers mellomrom. Fra høyden (masten) ser man milevis utover nesten uvirkelig vakkert område. Knips, knips, knips. Det blir nesten litt kjedelig å ta bilder med så perfekte motiver.

Æsj? He he. Ja, det er vanskelig ikke å bli blasert i slike omgivelser. Men virkeligheten er likevel der for fiskerne vi traff, et ungt par som var selskaspsyke og inviterte oss på middag i hytta si. Vi fikk fisk og ga noen egg. Siste natten lå vi ved Cayo de Agua, en øy indianerne hentet vann på da de kom til øyene pga. overflod av fisk, skjell og skilpadder, et paradis som ikke har forandret seg.

Los Aves
Etter en uke på Los Roques som man kunne sust runt på i månedsvis, hastet vi videre til Los Aves, to øygrupper med 10 mil mellom. Vi gikk rett til øyene lengst vest, og la ut ankeret langt unna mangroveskogen. For å slippe myggen. Men også fuglene som øyene er oppkalte etter. Idet vi nærmet oss land og ble møtt av en velkomst-komité av kamp-skrik om "treets" (vår mast) beste gren, bestemte vi oss for å boikotte fugle-tittingen mange seilere kommer hit for. Hitchcocks "The Birds" sitter fremdeles litt for godt i minnet. Istedet for "Bird-watching" brukte vi et par dager i vannet med masse fisk. Ingen hai å se. Vi klarte heller ikke la være å snik-kikke i de tomme fiskerhyttene der fiskerne ikke var kommet for sesongen. En hverdag der vind, vær og et alter avløser tv'en.

Bonaire
De nederlandske antillene sør i Karibien kalles ofte ABC-øyene; Aruba, Bonaire og Curacao, der Aruba er den rikeste og nå selvstendige, Bonaire "dykkerparadiset", og Curacao den kulturelle, og som minner mest om Amsterdam.

Vi var innstilt på å rushe litt igjennom øyene fordi de er så dyre, men Bonaire hadde vi hørt var fint, et paradis for sykkelturer og dykking, og derfor fint, selv uten penger. En kort dagsseilas fra Venezuelas vestligste øyer så vi flate Bonaire og et par sykler som bekreftet forestillingene våre. Vannet var det klareste vi har sett, fiskene fargerike og hele øya en naturpark som verner om korallene og livet under vann. Smart og sympatisk. Men stille og fredelig var det ikke lenger. Nederlendere på ferie med tjukke lommebøker, leilighetskomplekser, dykke-skoler og puber med nederlandsk øl dominerer havnebyen. De få syklene man kan leie blåses nesten ned av sikkert fem hundre Harley Davidson'er leid ut til turistene. Dykking er vanskelig uten å betale en dyr dykke-klubb da gummibåten må fortøyes til en av de offisielle bøyene tilegnet klubbene og ankring ikke er lov. Naturvennlig...dyrt. Men fra Venezuela hadde vi erfart at snorkling kan være like fint, og om man trener litt går det an å være riktig så lenge nede på dypet med bare "naturlige tanker". Og sykling kan vi vente med. Danmark er vel der på veien hjem også.

Curacao og Aruba
Etter noen dager fortsatte vi de 30 milene (en kort dagsseilas) til Curacao. Vinden ulte på ankringsplassen, Spaansche Haven, en naturlig havn ti minutter med buss fra hovedstaden Kralendijk. Curacao hadde alt det hverken Bonaire eller Aruba manglet; lokalt liv og så mye vanlige folk i gatene at turistene ble vannet ut. Her hørte vi Papiamentu overalt, et språk felles for alle tre øyene. Papiamentu er et produkt av slavehandelen, der de afrikanske slavene blandet sine språk med språket til de portugisiske slavehandlerne, på Kapp Verde som var en mellomstasjon før videre transport. I de nederlanske koloniene fikk språket engelske, franske og nederlandske ord. Like mye som Curacao var kulturelt spennende, viste Aruba seg fra en svært uspennende side der vi lå et døgn på en strand fylt opp av casinoer, resorter og amerikanere, før vi bestemte oss for å seile mot Cartagena i Colombia. Colombiakysten har hatt problemer med pirater, men i Cartagena ligger mafiaens sommerhus og byen skal derfor være trygg...