November
2004
Baby og
nye planer
For seilbåtenee som skal nå Europa til sommeren, starter turen
over det Indiske hav, mot Rødehavet og Middelhavet, i begynnelsen
av januar. Vil man rekke hjem før høststormene setter inn
i Nord-Europa, drar man vest over fra Thailand rett over nyttår,
idet nordøst-monsunen setter inn i Østen. Vinder og strømmer
bestemmer ruter og tidsskjemaer. Med en baby i vente i januar har vi måttet
legge om ruta litt.
Det ble en bitter-søt "siste" tur fra Bali mot Singapore. Vi har seilt mye og langt, og mange ser strekkeneopp Rødehavet, Middelhavet og Nordsjøen som de minst trivelige på hele turen, en transport-etappe på vei hjem. En haster og stresser rundt jorda, fra delmål til delmål, og plutselg er turen over. Vi velger å gjøre det beste ut av tiden som er igjen, roer ned hjemreisen og ser litt mer av det vi ofte har følt vi har sust forbi. Ganske ufrivillig, men kanskje ikke så dumt likevel...
Singapore-Sling
På
Bali pusset og fikset vi opp båten vår som kanskje får
nye eiere neste år. Hvis ikke, venter vi til neste sesong gjør
det mulig å seile hjem, i januar 2006. Reisen blir ett år
lengre og innhogget i familieøkonomien større enn planlagt.
Vi får se hva som skjer...
Strekket fra Bali over Java-sjøen til Singapore er på 950 sjømil, 7 dager om en seiler i ett strekk. Men på disse kanter er det sjelden vind, og motoren gikk på høyt gir halve turen. Fiskerbåter uten lys, svære trær på avveie og frykten for lyn og torden over Ekvator, som ville ødelegge all elektronikken ombord, var felles for alle som forlot Bali for Singapore. Fiskerne og lynet styrte unna oss, trærne hørte vi av og til i skroget, og en dagsseilas unna Singapore stoppet vi på Batam island, for å sjekke ut av Indonesia og shine opp båten til salg.
Tyggis-forbudet
opphevet, rulletrapper i høy-gir
Etter å ha sett over på Singapores skyline, vært på
disko med seilervenner, og ha kastet og gitt bort det meste vi eier,
tok vi de siste 40 milene på motor før vi parkerte i super-moderne
og luksuriøse Raffles Marina, Singapore. Oppkalt etter grunnleggeren
av engelskmennenenes favoritt-lekegrind i mange år, er marinaen
nesten for hotell å regne. Ferske aviser på "døren"
hver morgen, varme håndklær, luft-kondisjonerte bad, basseng,
transport til byen osv. osv.
Vi så Singapore via t-bane, og studerte samtidig befolkningen som er over 70 prosent kinesere (og resten av indisk, malaysisisk opg europeisk herkomst). Idag er tyggis lov, men etter år med streng disiplin, går folk i høyre-venstre filer og fikk oss til å føle oss som bønder på by-tur der rulletrappene må være de raskeste i verden og folk ikke lengre lager barn i mangel på tid. Men det var gøy med all teknologien, de vakre parkene og Singapore-elven som snirkler seg forbi gamle kolonibygg, Chinatown og den moderne sky-skraper-jungelen. Chinatown er pusset opp, og folk har flyttet ut av butikklokalene, lenge kombinert hjem og business for storfamilier fra Kina. De fleste singaporere bor idag i tusener av offentlige boligblokker på utkanten av byen.
Slør
og festivaler
Med
12 bagger fylte vi bussen fra Singapore til Malaysia og øya Penang,
vårt hjem for de neste månedene, mens vi venter på storken...(og
nye eiere til båten).
Penang er som Singapore, en metropol av asiatiske folk, men landsby-følelsen har ikke forsvunnet med sky-skraperne og teknologien. Og selv om Penang var britenes første "koloni" i syd-øst Asia, er det idag mest kinesere, etniske malayer, indere og nonya-familier (kinesiske menn som kom for å jobbe i Malaysia og giftet seg med kvinner herfra) å se. Akkurat nå i slutten av året er det ekstra synlig at øya er så kulturelt blandet, med indisk lysfestival (Deepwali), muslimsk julaften og avslutning på Ramadan (Hari Puasa og Idul Fitri) i november. Det kan virke som om hele Østen (og noen gamle tyskere) er på ferie her, hvor maten er mer kjent enn strendene, og Burkakledte damer fra Saudi Arabia (sorte heldekkende kapper fra tåspiss til nese-tipp) nesten får de muslimske malay-jentenes Hijab (hvite hode-tørkler som bare dekker håret) til å virke "lettkledte". 20. november landet vi med buss i vår nye forlengede "land-lov", og arbeidet med å finne sykehus og nytt hjem kunne starte.