TILBAKE

November 2003

Cartagena, Colombia
Forholdene utenfor colombiakysten kan være tøffe i desember til februar når passatvindene er sterkest . Vi var tidlig ute og heldige de fire dagene fra Aruba til Cartagena, Sør-Amerikas eldste havneby. Små fort ligger strødd fra den smale kyståpningen og opp bukta de ca 8 milene til Cartagena. Den strategiske posisjonen gjorde kystbyen til knutepunkt for handel til og fra den nyoppdagede verdensdelen på 1500-tallet. På fullastede skip tok spanjolene med seg gull fra indianerrikene til Europa, og kom tilbake igjen med varer til koloniene. I dag er det den moderne mafiaen som holder hus her.

Innenfor murene
Og stemningen er litt mafioso. Men mest i betydningen romantisk-slitt der kolonitid-historie, med pirater som raidet fortene og kirkene og indianergullet fra spanjolene, lar deg drømme litt. Cartagena er en relativt liten by på ca. 500.000 innb., der ganske få lever i de smale gatene innenfor bymurene og den romantiske og restaurerte gamlebyen. Men mange jobber her og det er masse liv. Små kiosker selger sigarer, gamle blader og bøker. Kjerrevogner med poteter og kokosnøtter skrangler etter voksne menn.

Piratkysten
Colombia er del av en verden der familieforsørgere jobber en hel dag for et par dollars inntekt. Og i Cartagena passet alle klisjeene om spansk Karibien; salsa, brun rom og blikk med sug... I en hel måned lå ankeret vårt ute til 2 US$ natten i en liten yacht-klubb med masse andre jordomseilere. Med timingen var vi også heldige og havnet midt oppe i to av årets mest aktive uker, med karneval og konserter rundt byens frigjøringsdag. Når sjøen og vinden styrer mye av livet ditt, er det vanskelig å planlegge rutetider, men den siste uken fikk vi besøk av Moemas pappa, Rurik, og Bernadeth, som kom på få ukers varsel.

En tur til byene Barranquilla og Santa Marta langs kysten østover viste litt mer av landet: hus på stylter i vannkanten, strandbyer og industri-tettsteder som vekslet med mangrove og fine sletter. Der vi så folk levde de tett og veldig enkelt. Mange er indianere presset ned til kysten fra høylandet etter at geriljaer har raidet landsbyene deres. Det er også her, ved Blanquillas kyst, at seilbåter har blitt tatt av pirater i de siste årene. Vi tok bussen. På Rosario-øyene, 20 mil fra Cartagena, var vi tilbake i vårt hjemlige element, grønt vann,sand og koraller. Og mafiakongenes sommerhus...

San Blas: Kuna Yala
Ett døgn vest for Cartagena, og utenfor Panamas kyst, ligger San Blas øyene. 365 små øyer og en stripe fastland med masse fisk, skalldyr, kokosnøtter og et par bambushytter på et fåtall av øyene.

Dette er "Kuna Yala", Kuna-indianernes eget område, som er en urbefolkning med eget styre og jordrettigheter i forhold til Panamas myndigheter. Øyene er flate, små og har bare palmetrær, men kunaene er kanskje det folket i Sør-Amerika som har overlevd kolonitiden (og Panama-kanalen og amerikanernes inntog) "best". Kulturen deres har ikke forandret seg mye selv om mange idag har en fot i bylivet.

Fisk og grønnsakshager til selvberging suppleres av salg av kokosnøtter. Egne skoler, lokale høvdinger og eget "politi" sikrer at tradisjonene opprettholdes. Noen veldig få steder langs land har landsbyer gitt opp "det gamle livet", men ca. 90 prosent lever som før. Kunaene snakker sitt eget språk, gifter seg med hverandre, og bare indianere får bo her.

Kultursjokk...
Mange båter går forbi øyene i sesongen, vi kom dem i forkjøpet og slapp å føle oss som i en saueflokk. Vi fikk alle ankringsstedene for oss selv, men også slutten av regntiden. Nesten hver dag fosset det ned. Luftten var velkomment kald, men sikten og snorkelføret ubrukelig, og vi leste, spilte, drømte, og observerte folk og natur. Når solen innimellom sto høyt på himmelen, kronglet vi oss mellom korallhodene og så tilsammen et titall av øyene. Ett sted fyrte vi opp bål en kveld og satt dønn alene med dyrelydene i palmeskogen og nøt primitivismen til myggen og naturen ble litt for virkelig.

I de tre ukene (nov/des) vi var på øyene fikk vi et innblikk i livet slik det må ha vært her for 50 år siden. En sjelden mulighet til nærkontakt bød seg på en av øyene der en familie inviterte på middag. Kvelden ble en blandet opplevelse der vi lærte mye, men ble forventet å gjengjelde med transport til en øy vi ikke hadde tenkt oss til. Det er lov å prøve seg, og kanoene med kvinner som solgte molas-broderier var ofte oppe ved rekka vår før vi fikk lagt ut ankeret. Men kunaene er alt annet enn aggressive og det er forståelig at en blir nysjerrig eller prøver å handle når det går måneder mellom hver gang en ser annet enn ens egen lille landsby (vi så toppen fire hytter på en og samme øy). Flere steder byttet vi t-skjorter, salt og løk mot hummer og kjempekrabber med unge menn i kano med spyd og ingen dykkermaske (som var så tøffe at de også sa de skremte haien vekk ved å blåse luftbobler på den, og vi trodde dem).

Den unge generasjonen har et bein i det moderne livet, der penger vil overta for bytteøkonomien, t-skjorter og sko for de tradisjonelle "Mola"-blusene og gullringen i nesa, pasta for bananer og fisk og kassettspiller for landsby-musikk. Men vi syntes likevel det var lite av by på øyene vi besøkte. Kvinnene padlet ut til oss med perler rundt leggene opp til knærne som gjør beina tynne og, ifølge kunaene, vakre. I kveldingen hørte vi rasle-instrumenter, nynning og stemning fra land. Ugh-ugh! Antropologen Moema blomstret, og også Petter måtte innrømme at dette var en opplevelse utenom det vanlige.