TILBAKE

Mars 2004

Gálapagos-Marquesas: 3 lange uker
De fleste seiler ikke ut i Stillehavet før orkan-sesongen slutter i april. Vi ville ligge litt foran flokken, få mest mulig tid i Stillehavet, og satt avgårde fra Galapagos 3. mars med vårt lengste strekk på hele turen, 3000 sjømil foran oss.

Nesten 25 døgn tok det før vi satt beina på Marquesas øyene i fransk Polynesia. Lange dager med lite vind og rorstammen som løsnet igjen, ett år etter at vi fikk limt den sammen i Rio. Det ble ikke den rolige, "perfekte" turen vi hadde sett for oss, med sør-øst passaten og solfylte late timer.

Straffen for å "tjuv-starte" sesongen ble generelt lite vind (eller masse!!), mye regn, og "squalls" (korte "regnstormer"). Frustrerende, men det kunne vært verre.

Mens vi drømte om land
Det å kjede seg litt er en del av hverdagen når man seiler langt som man må for å komme til Polynesia østfra. Kanskje spesielt siden vi i Ecuador sneipet våre siste sigaretter...forhåpentligvis for godt. Et riktig valg, som kunne blitt en "thriller" 3 uker fra land, men vi har nå vært igjennom prøvelsene, på fest og i havets ensom(kjedsom)het, selv om det har gått med noen kaffekopper underveis.

Med et stort hav på alle kanter og stadig minkende ferksvarer, fisket vi hver dag, men fikk bare besøk av haien som tok med seg alle krokene våre. Det ble hermetikk, pasta, ris og fugl... He, he.

Imens sydde vi litt på seil som revnet, leste bøker og spilte alle spillene vi kunne. På kortbølgeradioen hørte vi prat mellom seilere underveis mot "vårt" mål, ennå et par uker bak oss. Heldigvis, for det var ikke lett å skynde på med 5-10 knops vind...

Fatu Hiva, Marquesas-øyene: En utpost i Fransk Polynesia
Et par timer før solnedgang lørdag 27. mars seilte vi inn i Hanavave bukta på Fatu Hiva, den sydligste øya i Marquesas gruppen. Vakker og hemmelighetsfull som et lite eventyr.

Ubeskrivelig var følelsen av å komme i land etter 25 døgn med hverandre og et par skilpadder, 2 fiskeskøyter, små fugler ved solnedgang, flyvefisk og en stor hval vi holdt på å kjøre på en morgen. Plutselig lukter verden så utrolig godt, og det er ikke luktesansen som er blitt bedre, men en øy full av frukt, planter og blomster. En overveldende kontrast til saltvanns-lukten.

Etter en ankomst til Marquesas-øyene sjøveien, (ingen flyplass), er det møtet med naturen folk husker best. Grønne fjell stiger et par tusen meter opp fra havet, dal på dal med kokosnøttpalmer bretter seg ut bak en bitteliten landsby med en strand og en elv som renner ut i havet der barna bader hele dagen.

Noen ganger går drømmer i oppfyllelse, og i år var vi første båt på den villeste og mest isolerte Marquesas-øya, Fatu Hiva! Følelsen av å være alene i et paradis av tropiske duftende blomster og frukt du aldri har sett før, var stor. Inntil båt nr. 2 kom dagen etter oss, og nr. 3 og 4 etter enda et par dager. Om noen uker vet vi det vil ligge kanskje 15 båter her! Men da har vi allerede gått tur over fjellene til nabolandsbyen Omoa, plukket et par kilo mango, lime, papaya, grapefrukt store som fotballer, brødfrukt og bananer, badet i fjellvann og pratet med landsbyfolk som liker å bytte til seg varer mot treutskjæringer, "tapa" (tradisjonelt tøystykke laget av bark, brukt som gaver og i seremonier ) og frukt, som de har gjort siden de første europeerne kom seilende .

Bossanova og Kon Tiki:-)
Det var også hit 22 år gamle Thor Heyerdahl reiste på bryllupsreise i 1938 for å "vende tilbake til naturen". I fjellene på Fatu Hiva bodde de i bambushytte, spiste det naturens frukthage ga dem (med litt hjelp fra innfødte), inntil myggen og kjedsomheten tok overhånd etter halvannet år. Men da hadde zoologi-studenten bestemt seg for å skifte fokus over til mennesker, og mer spesielt polynesierne på Marquesas som han mente hadde ankommet øyene på balsa-flåter fra vestkysten av Sør-Amerika, og ikke Sørøst-Asia som man da trodde (og de fleste fremdeles hevder).

Dette er er øygruppa som på polynesisk heter "Te Henua Enana", Menneskenes land. En gang bodde det mange mange her, men etter at europeiske handels -og hvalfangerbåter begynte å stoppe innom på 16-1700-tallet gikk folketallet drastisk ned pga.sykdommer og en ny livsstil sjømennene tok med seg i land. Siden 1842 har øyene vært en del av Frankrike.

Idag er bare 6 av 15 øyer bosatt, med maks. 2000 innb. på de tre største. Fjellene gjør at transport går med båt, og selv om mange har tv og moderne hus, er polynesierne ikke blitt franskmenn. Seg imellom snakker de en dialekt av det samme språket man har i resten av Polynesia. Utriggerkanoene brukes ennå, selv om endel har byttet ut årene med påhengsmotor. Guttene har gjerne like langt hår som jentene, alle har tatoveringer, tøystykker til klær, en duftende Frangipani -eller Tiare-blomst bak øret. Som en liten postkortdrøm med lukt og lyd...