Mai
2004
Tahiti
Iti
Fra Papeete flyttet vi oss først bare en dagsseilas ned til sydenden
av Tahiti, kalt Tahiti Iti (Lille Tahiti), for å få limt fast
rorstammen på land i en liten yacht klubb. Billabong arrangerte
internasjonal surfekonkurranse på revene ved landsbyen Teahupoo,
og vi tok dinghien ut for å se verdens beste surfere fra Hawai,
Australia, Japan, USA og Tahiti. Fransk Polynesia har over 600 typer fisk,
men vi fikk ikke tak i én eneste på Tahiti.
Tahiti er formet som et åttetall der Tahiti Iti utgjør en mye mindre løkke i bunnen. Det var fint å få sett litt mer av det opprinnelige Tahiti, som Paul Gauguin, H. Melville, Pierre Loti og Robert Louis Stevenson malte og skrev om. Langt unna by og underholdning fikk vi dager å pusse litt på båt, og slappe av med landstrøm til vaffeljernet og solnedganger på land. Sånn gikk det også til at vi fikk oss en eller flere små firfisler ombord, men de tar fluer og mygg og er helt harmløse, selv om vi hopper høyt hver gang vi ser den/de...
Moorea
Mai har vært en måned pakket med øyer. Fra syd-Tahiti
fikk vi en dagsseilas til øya mest kjent for Captain James Cooks
ankring i bukten ved samme navn, selv om det egentlig er nabo-bukten Oponuhu
Bay skipet hans lå i (1769), som også er favorittstedet for
mange seilere her i dag. Begge er dype som norske fjorder, med høye
taggete fjell og ruiner av gamle templer og bue-skytingsplasser oppover
dalen. En håndfull hoteller ligger strødd utover lagunen
innenfor revene, men husklynger gir litt lokalt liv innimellom. På
lørdagskvelden var det polynesisk country med gammaldans og ete-gilde
på gresset. Vi glante og filmet.
Som Samuel Wallis, "oppdageren " av Tahiti (1767), lette Cook etter "Terra Australis", det myteomspunnede landet helt syd i Stillehavet. Moorea var et av stedene han og mannskapet besøkte, og deres beskrivelser av flora, fauna og den gamle Maohi kulturen er idag i historiebøkene. Vi ble lei souvenirbutikker og biler som gikk "bil-bane" kysten rundt, og tok bare et par dager her før vi fortsatte til Bora Bora, en nattseilas vestover.
Bora
Bora
Men om Moorea var en vakker, litt kjedelig forstad til Tahiti,
var Bora Bora så bilde-perfekt at det virket som det bare var stråhytter,
gin-klart vann og duftende tropiske blomster som levde der. Man blir aldri
lei av å plukke sine egne kokosnøtter, men hvit sand og klart
vann kan bli litt monotont uten folk og fe å prate med (og/eller
se på).
Bora Boras laguner består av luksusresorter, og ikke en eneste liten naturlig landsby (bare en liten og kunstig for cruise-skip og hotell-gjester som skal poste kort og drikke cappucino). Bambushyttene stenger av flere strender, og etter en sykkeltur og fem dager (vi fikk likevel tiden til å gå på et vis....), satte vi seil igjen. Denne gang rett forbi resten av de små jordflekkene i selskapsøyene, Mopelia og Maupiti, for den øde atollen Suvarov i Cook-gruppen, ca. en ukes seiling vestover. Men dagen før vi nådde atollen bestemte vi oss for å fortsette rett til Samoa, ennå 500 mil lenger vest. Vi hadde hatt fin vind fra øst, og siden det på dette strekket sjelden er stabile rolige vinder som gir oss medvind, benyttet vi sjansen til å fortsette da tre dagers varselet lovet fortsatt hell.
(Vest)
Samoa
Vi fikk litt tilslutt for lite vind i innspurten, men et halvt døgn
med motor er bra på 1200 mil og 11 dager. Vi rakk akkurat å
ankre før et lavtrykk med regn og vind la seg over Upoli som er
den østligste av øyene på Vest - (eller det uavhengige)
Samoa.
I hovedstaden Apia er det ikke mange høye heler eller stressfaktorer. Ikke engang en ny Mac Donalds og en liten kino har skapt mye forandring. Damene går i en slags uniformaktig drakt med blomster som kanskje er inspirert av misjonærene, og menn i "lava-lava", tøystykker til skjørt. Til og med politimennene og parlamentsmedlemmene, satt sammen av Mataier, landsbyhøvdinger, går i skjørt. Mange går barbeinte og i bar overkropp på cafeer og i de få butikkene som finness og ser ut som de har forvillet seg fra landsbygda. Sannheten er heller at hovedstaden egentlig bare er en gruppe landsbyer spredt langs kysten, og i dalen bak, med et par ganske stygge kontor -og bankbygninger, og restene av tre-hus fra det som engang var tysk og siden new zealandsk kolonistyre.
Apia
Likevel er det sjarmerende forfallent, som gamle western-film kulisser.
Om ettermiddagene ligger røyken fra mange små bål over
solnedgangen. Unge og gamle prater på promenaden langs havnebassenget.
Om morgenen våknet vi hver dag (06.30!) i en uke til lange kanoer
med opptil 50 padlende menn, en trommer bak og en kamp-ropende fyr foran.
I dagene som varmet opp til feiringen av nasjonaldagen, 1.juni, har vi
kost oss utrolig med den vennligste og mest selvstendige (les: ikke-vestlige)
atmosfæren hittil i Stillehavet. Dette er det første stedet
der alle hilser;"malo" og "talofa lava" ("hei",
"hvordan går det?"), og en blir invitert til å "sitte
ned og prate litt" av helt ukjente, uten at de skal prøve
å selge oss noe (som vi er blitt så vant til).
Vi kjenner igjen ord fra fransk polynesia med en ny bokstav eller to her. Det var også fra Samoa folk migrerte øst -og sydover og befolket Stillehavet. En dag tok vi taxi øya rundt, og siden bilen fikk "rusk i forgasseren" på lavt turtall, gikk det fort for seg. Men vi så "Fale" (åpne hus som i fransk polynesia heter "Fare", gris og taro-røtter. Og noen steder også tv og radio sammen med bambusmattene.