TILBAKE

Mai 2003

Delstatene Pernambuco og Paraiba

Recife -nisseverksted
Storbyen Recife i delstaten Pernambuco ble et opphold preget av litt jobbing og mye sightseeing. Vel vitende om at vi snart er i Karibien der alt er dyrt, og innen året er omme i Stillehavet der marinaene er få og det å få fylt vann luksus, begynte vi å forberede oss på å dra fra det billige Brasil. Etter modell fra andre båter lagde vi en regnvannsamler, en plastduk med to renner og slanger som skulle gi oss litervis med vann fra troperegnet som nå daglig skyller ned over oss. Vi var litt uheldige med patenten...ikke noe regn i bøttene til nissene hittil.

Innimellom regnskyll og arbeid besøkte vi Olinda, en halvtimes busstur utenfor storbyen Recife. Kirkene står tett oppover åsene i byen som har stått urørt siden 1700-tallet, og der utsikten utover havet må ha vært hva de første portugiserne tenkte på da de utbrøt "Oh, que linda!", som på portugisisk betyr "Åh, så vakkert!", og som ga byen dets navn; "Olinda". Skjeive brostein, fliser i blått, grønt og gult, maurisk inspirerte kupler på forlatte små og store palasser. Engang et sentrum for den katolske kirke i delstaten Pernambuco er Olinda idag en falmet skjønnhet og et hjem for kunstnere og andre som suger inspirasjon fra omgivelsene. Det var ikke vanskelig å forelske seg.

Cabedelo - nær kortslutning
Fra Recife seilte vi nordover til elvebyen Cabedelo og en ny delstat, Paraiba. Fiskebåtene ligger tett langs kysten og man må utenfor 1000 meters grensen for ikke å kjøre slalom mellom båtene. For fjerde gang denne måneden kjørte vi oss fast i et garn, og var en meter fra å kræsje med en fiskebåt uten lys. Nærmere avslutning av turen har vi aldri vært. Etter to døgn på sjøen la vi oss på anker langs en liten elv ved landsbyen Jacaré. Her tok vi skranglete togturer til små og store byer i området. På elven vår lå en hel liten flåte av båter, et sosialt stopp for jordomseilere der en hyggelig brite har drevet bar og shipyard siden -75, og vi benyttet sjansen til å få støpt fast en løs del på vindroret.

Fernando de Noronha - eksklusivt paradis
En uke på elva og vi satte kursen ut i Atlanteren igjen, denne gang i spiss vinkel østover mot øya og nasjonalparken Fernando de Noronha, ca 250 sjømil ut fra kysten. Her er ingen klisjeer store nok. Ved innseilingen ruver den høyeste fjelltoppen på 325 meter over de øde strendene som en gotisk finger, sjø-fugl svever over båten med enorme vingespenn og stuper 10-15 meter rett ned i sjøen etter fisk. Her føler alle seg som de føste oppdagere av et uberørt paradis. Øya er beskyttet område, kun 480 turister får til enhver tid adgang. Og de som kommer er her for å se skilpadder klekke unger på stranda, delfiner i soloppgang, dykke og få følelsen av å oppleve noe helt unikt. Her er ingen fancy restauranter og luksus. Lodgene er enkle og strendene øde. Hit kommer ikke folk for å steke seg og drikke øl på stranda, naturen står i sentrum.

På anker midt ute i atlanteren trengte vi ikke engang ekskursjoner for å oppleve naturkreftene. 17.mai ble vi sittende i båten uten å komme oss i land. Skranten dinghy-motor (gummijolla) og 1.5 m bølger er ikke fristende når passatvinden øker, fiskerbåtene er tomme og din eneste seil-båt-nabo legger seg kl.21.00. Men sånn er det. Noen ganger ligger du foran andre ganger bak. men vi fikk flottet oss og tatt igjen med beach-buggy øya rundt. Uka ble avsluttet med film og foredrag om haien, arrangert av IBAMA, brasilianske miljøvernsmyndigheter, etterfulgt av øl på øyas ene bar, der rusk og rask samles fredager. For å bo på øya må man enten være lokal eller gift med en herfra, og samfunnet er lite og trygt, trass i en kriminell fortid. Fra 1500- tallet og frem til slutten av 1960 tallet var øya straffe-koloni, først for "vanlige" forbrytere, deretter for politiske fanger. Man sier idag om øyas beboere at enten er man etterkommer etter "De gode", eller "De onde", der førstnevnte er familiene til fangevokterne, politiske fanger og andre "snille", og de andre nedstammer fra voldtektsforbryterne og tjuvene. Ssschpennende.

Fortaleza-Ceará

Fem stjerners hotell og landsbygda tett på
En uke var nok med atlanterhavsdønningene rett inn på ankringsplassen og vi fortsatte 380 sjømil mot Fortaleza, Brasils 5 største by i delstaten Ceará. Dette er landets fattigste stat der kvegbøndene i innlandet rammes av tørke, og migrasjonen inn til byene gjør at landsbygda mer enn noe annet sted er en del av storbylivet. Vi merket det på mange måter, noen mer sjarmerende enn andre; små brune jenter fra landsbygda med store hvite menn, en konsekvens av den voksende charterturismen, men også på den utrolig vennlige, landlige stemningen i en by der hestekjerrene går ved siden av de firehjulsdrevne, forbi strandcafeer og skyskrapere.

Vi ligger nå i vår siste havn i Brasil, en kombinasjon av et hotell og marina, med svømmebasseng og hotellbuss som kjører oss gratis til markedet på stranda og restaurantområdet om kvelden. Skikkelig charterferie. Deilig med litt luksus innimellom. Men på begge sider av den moderne storbyen ligger milevis med strender og klippelandskap som frister til en tur. Selv om vi lever på sjøen og har sett mange strender blir vi ikke lei. 23. mai var det ett år siden vi forlot Norge. Heldigvis har vi over to år igjen!