TILBAKE

Juni 2004

Savai, Samoa
Før vi forlot Samoa, besøkte vi den største øya, Savai, der både vulkaner og sykloner har sveipt over landskapet. Vulkanen hadde sitt siste utbrudd på 1700-tallet, og idag er det bare saltvannsbassenger av lavamassene som forteller noe. Syklonen som traff Savai på 1990-tallet rev opp hus, avlinger og det lille som var av infrastruktur. I landsbyen Asau så vi hus med kampestein på taket, men ellers lite som vitnet om katastrofer der vi ble vi møtt av et tog av Blenda-hvitt kledte kirkegjengere med stiv press, kniplinger og paraplyer, nedarvet fra misjonærene.

God skikk og bruk mange steder i Stillehavet betyr å ta med en bunt kava-røtter i gave til høvdingen når en kommer på besøk. Kava (yaquiona) er en rot med en svakt narkotisk egenskap, brukt i sosiale begivenheter fra bryllup, begravelse og dåp til et besøk hos naboen. Roten tørkes, knuses og blandes med vann til en drikk som ser ut som oppvaskvann, prikker på tunga og gjør deg søvnig, men sies å "fremme harmoni mellom sjelen og gudene". Kavaseremonien er nesten som å drikke øl med venner, og overalt hvor vi kom ble vi invitert på kava. Men istedenfor skåling med glass, drikkes kava av halve kokosnøttskall. Før man, mottar et fullt beger, vel og merke med begge hendene, klapper man én gang og igjen tre ganger etter at man har styrtet ned kavaen ned i én slurk. Slurp. Oppvaskvann.

Fiji: Bula!
Fra Samoa til Fiji fikk vi fem døgn med lite vind. Men en stor Mahi Mahi (Dorado), og en Yellowfin tuna vi lagde sushi av, veide opp for motorkjøringen da ikke engang spinnakeren sto. På veien krysset vi den internasjonale datolinjen rett øst for Fiji, og hoppet dermed over 13. juni 2004.

Første stopp ble Savu Savu, en liten by på øya Vanua Levu, den nest største øya på Fiji. Som i de fleste andre byer på Fiji jobber etterkommerne etter inderne, som kom for å jobbe på britienes sukkerørsplantasjer på 1800-tallet, side om side med melanesiske fijianere. Men de lever hver for seg. En busstur over øya til byen Labasa tok oss gjennom grønt togbane-landskap med små landsbyer og stopp i hver eneste sving for å plukke opp skolebarn, yams-kurver og vanlige folk. Ved lov er det melaneserne som eier 80 prosent av all jorda på øyene , som kalles "kastom-land" og er bundet til landsbyer. Inderne er likevel en sterk gruppe økonomisk og utgjør ca 45 prosent av befolkningen. For bare et par år siden var det kupp og opprør da en inder ble valgt til president for første gang . I dag er det relativt fredelig mellom de to gruppene, men inderne dyrker sin kultur med filmer fra Bollywood, sari-butikker og Curry-restauranter, mens melaneserne foretrekker kava, yams, taro-røtter og fijiansk tempo. Ved siden av mange fijianske dialekter, og hindu, snakker alle engelsk i varierende grad, og "Bula" er "hei" fra alle du møter.

På Fiji fikk vi igjen seile litt "innaskjærs", mellom øyene. Spennende, men farlig navigasjon. En dansk båt vi har hatt kontakt med på det lille nettet av skandinaviske båter på SSB-radioen gikk på et av de mange farlige revene, mistet kjølen og sank mens vi var i Savu Savu. Tre dager senere ble de funnet drivende i livredningsflåten av en australsk, fijiansk og new zealandsk redningsaksjon, takket være nødpeilesenderen, og radio-vennene som syntes det var rart de aldri meldte fra at de var kommet i havn i Savu Savu.

På øya Onua lå vi foran Levuka som var britenes første hovedstad på Fiji. I dag er det en eneste lang gate med historiske butikkfasader fra 1800-tallet. En tunfisk-hermetikk fabrikk sysselsetter hele byen, og vi spiste "fish and chips" med skolejenter, arbeidere og andre på en liten kantine av en café.

I slutten av måneden fortsatte vi ned til hovedøya Viti Levu, der hovedstaden Suva ligger, med Royal Suva Yacht Club, museer, turist-informasjon og restauranter. Suva ble et morsomt stopp. På anker i yacht klubben traff vi en polsk båt vi kommer til å seile sammen med mot Australia og Østen. Vi grillet med andre seilere, gikk i byen og kikket, spiste indisk og kinesisk på "innvandrernes" cafeer, skaffet oss visum til Australia og besøkte det fine "University of The South Pacific", i tradisjonell fijiansk byggestil. Suva er hakket mer moderne enn de andre storbyene vi har sett i Stillehavet, og en miks av indere, melanesere og kinesere med egne butikker, restauranter og områder gjør det litt mer urbant og eksotisk enn de støvete småbyene vi ofte ser. Men hovedstaden ligger på østsiden av en fjellrekke, som deler øya i to fra nord til syd, og er kjent for regn og kaldt vær. Stillehavets vinterkvelder på 18 grader syd ble kalde etter måneder rundt ekvator. Ulltepper og sokker kom fram da gradstokken krøp ned til 18 grader Celsius.