TILBAKE

Juni 2003

Farvel Brasil

Fortaleza
Siste havn i Brasil for oss. Vi hamstret harmetikk og rustet opp båten før tredoble priser i Karibien og Stillehavet. Vi fikk besøk fra Rio, Moemas far med samboer, og det ble en aktiv siste uke i Brasil med mye gøy og luksus. Lange middager på restaurant minnet oss om hvor deilig det var å ha "vanlig ferie". Beach-buggy turer opp og ned sanddyner langs endeløse hvite strender, grillet lagouste til lunsj og hengekøyer å slappe av i til sola går ned. Et siste farvel med et stort og fantastisk land vi begge har lært å kjenne bedre, og familie vi ikke ser igjen på en stund.

Nordlige breddegrader

Over ekvator igjen
På overtid for 6 måneders visumet seilte vi ut av Brasil og 1040 mil til Fransk Guyana. Sju dager på sjøen etter lang tid i land er tøft de første døgnene. Vi er i regnsesongen og i det tropiske beltet rundt ekvator som innebærer mye regn og torden, sterk vind i korte stunder avløst av ingen vind, før det er på´n igjen. Etter 7 mnd. i syd-atlanteren krysset vi nå ekvator igjen, men det var ikke lett å si når vi kom inn i "Stillebeltet" denne gang. Sterk medstrøm gjorde sjøen til et opprørt basseng, "vaskemaskin-sjø", men ga oss flere knops medstrøm nordover. Ingen båter å se på og ingen fisk, men i opptil 9 knop gikk de siste dagene fort mot land!

Iles de Salut
Etter sju døgn med bare hav rundt oss så vi endelig "Iles de Salut", tre små øyer utenfor Fransk Guyana som frem til midten av femtitallet var fangeøy for politiske fanger og andre med lange straffer, beskrevet i boka og filmen "Papillon". Vi lå et døgn på anker og pustet ut, så ruinene der planter og natur har tatt over, før vi skjønte at vi var kommet til et nyt land, en ny virkelighet. Fremdeles var vi bare på en bitteliten grønn øy der papegøyer, krokodiller, apekatter, iguanaer og andre dyr spratt rundt. Men et par timers seilas vestover lå en av Frankrikes siste "oversjøiske territorier", for ikke å si "koloni".

Fransk Guyana: EU i regnskogen
Fastlandet overveldet oss med EU-standard på alt statlig og U-lands standard på alt som tilhørte lokalbefolkningen. Vi lå på anker i byen Kourou, utbygd fra ingenting som en eneste stor drabantby rundt EU's Rom-program og satelittutskytingsstasjon. Landet er fremdeles fransk territorie, og nesten alt importeres fra Frankrike. Flere titalls tusen franskmenn jobber på 3-5 års kontrakter som soldater eller i direkte tilknytning til Rom-programmet. Fransk Guyana er riktignok en bit av regnskogen og har et sus av gammel fransk koloni, men ble for oss en sterk kontrast til Brasil, både økonomisk, kulturelt og klimatisk.

Likevel greide vi å trives ganske bra da vi allerede første kveld under "ankerpilsen" fikk lokale venner som gjorde oppholdet spesielt hyggelig. En guyanesisk-brasiliansk jente og en fransk gutt tok oss med på sightseeing på dagen, og på bar til trehus-slum-kvartalet Saramaca om kvelden, der bare de som kjenner noen beveger seg etter mørkets frembrudd. Her bor etterkommerne etter slavene som rømte fra plantasjene og gjemte seg i regnskogen på 1700-tallet, Les Maroonis, noen indianere og mange ulovlige innvandrere fra nabolandet Surinam. I motsetning til resten av Kourou er dette kvartalet et lite levende hull der de gamle tre-husene har små barer med "punch" (drink av rum, lime og sukkerrørssaft) enkel mat og karibisk fransk musikk. En oase av liv i en ellers sovende by. Her forstår man hvordan regnskogen er en mye viktigere del av folkets historie og kultur enn noe av den kulturelle bagasjen franskmennene har greid å legge igjen.

Fransk koloni med lokkende kultur og avskrekkende priser
Foruten franskmenn og etterkommere etter afrikanske slaver bor det en stor gruppe asiatere her, de fleste fra Vietnam og Laos som kom hit på kontraktsarbeid og erstattet slavene som arbeidskraft da slaveriet ble forbudt på midten av 1800-tallet. Språket er fremdeles offisielt fransk, men alle snakker et fransk "patois", et kreol-språk, sammensatt av fransk og afrikanske språk. De franske antillene i Karibien er en viktig kulturell referanse. Også regnskog-indianerne preger landet og har gitt navn på landsbyer, fisk og andre ting typisk for amasonas.

Selv om vi hadde en spennede tid og fikk moderert de triste inntrykkene fra plast-drabantbyen etter et besøk i hovedstaden Cayenne, valgte vi å dra videre etter bare litt over en uke. Her hadde vi ikke råd til å gjøre noe i lengden, og det er grense for hvor lenge man kan sitte på ryggen til nye venner. Eller i båten. Vi er ikke på to ukers charter-ferie, så løsningen ble å bryte opp og heller "ta det igjen en annen gang" som vi sier om alle steder vi forelsker oss i, men ikke kan bli lenger på pga. tidsnød eller pris.

Karibien: Yah-man!

Nordover mot Karibien
I slutten av juni forlot vi det søramerikanske kontinentet og seilte 800 sjømil, i underkant av fem dager, nordover til øyene i Karibien. Rykter om pirater langs kysten av Surinam gjorde at vi valgte å gå nesten 150 sjømil rett ut fra kysten før vi satte kursen mot vårt første stopp, Trinidad, den sydligste øya i karibien og Venezuela som nærmeste nabo. Det ble en liten omvei, men bedre enn å seile stressa for alle fiskerbåter, alias potensielle pirater, du møter. Bortsett fra en svær Dorado Petter trodde han skulle hale inn og en viss kvalme for Moema det første døgnet, som begge begynner å bli vane nå, ble turen rolig, og ganske begivenhetsløs. Fra å suse i sju knop på forrige strekk sviktet Guyana-strømmen oss og vi fikk mot-strøm på en knop!

Trinidad - kosmopolitisk øy med mange tøffinger...
Sjøen er vårt hjem, men etter mange dager uten å se land er det fantastisk å komme i havn. De neste månedene blir det ingen lange strekk, bare plasking mellom øyer en dagsseilas unna og besøk fra venner. På Trinidad ligger vi i Chaguaramas, en stor bukt, fylt til randen av seilbåter på anker og land. Her, helt syd i Karibien, er kanskje det mest populære stedet å legge båten i regnsesongen, eller "The Hurricane Season"som man kaller det. Hvert år sveiper et par stormer over Karibien og opp til USA, men så langt syd som Trinidad skal det være relativt trygt, og også relativt billig, å jobbe med båten. Trinidad er kanskje mest kjent for Karnevalet i februar/mars, men også resten av året er det festivaler, konserter og ting som skjer. En sammensatt øy, der 300.000 indere kom som arbeidskraft etter at slavene ble satt fri, og som med tiden blandet seg på alle måter med etterkommerne etter slavene. Ekte Rainbow Nation. Inne i hovedstaden, Port of Spain, spiser vi Roti, en indisk lumpe med kjøtt/fugl/fisk, grønnsaker og masse karri, ser på alle Bob Marley kopiene som er så kule at de ikke vet hvilket ben de skal stå på, og romantiserer over gamle ting fra britenes og franskmennenes tid på øya, som idag virker ganske fjernt. Vi brukte de første dagene på å fikse båt og har siden bare kost oss ihjel og "limet" med nye venner i og utenfor havna. Yah-man...