TILBAKE

Februar 2004

På loffen i Ecuador
Vi hadde gledet oss til uker på land med store naturopplevelser, lokalbefolkning og sosialisering utenfor seilmiljøet. Hva vi ikke hadde forestilt oss var kulden i Andesfjellene!

Første stopp, 9 timers busstur helt syd i landet var Cuenca, 2500 m.o.h, en koloniby grunnlagt på ruinene av Tomebamba, et av hovedsetene for Inca-riket i Ecuador, med indianerkultur, koloniarkitektur og turister side om side. På hotellrommet sto frostrøyken morgen og kveld og vi gikk til innkjøp av sko, jakker og luer i lama-ull, "turist-bunaden". Rundt Cuenca ligger små landsbyer, som Chordeleg, dit indianere fra fjelllandsbyer i hele distriktet kommer med ukas produksjon til søndagsmarked.

Tog over Djevelens nese
På taket av et gammelt tog fikk vi oppleve verdens mest utfordrende jernbanekonstruksjon, langs "El nariz del Diablo", djevelens nese. Stupbratte fjell og utsikt til daler med elver, blomster, indianere og geiter i de mest avsiddesliggende skråninger. Neste mål var landsbyen Banos, i en dal 8 km fra den svært levende vulkanenen Tungurahua. I -99, etter 80 år i dvale, sprutet den plutselig røyk og så damp, byen ble evakuert, men idag er det "vulkan-titting" på programmet for enhver turist som vil se lava og røyk i måneskinn. På spansk betyr Banos "bad", fra de varme kilder av vann fra vulkanen man kan varme seg i. Etter vår smak var stedet litt mettet på turoperatører og turister, med tilbud om turer til jungelen i øst, vulkan-og isbreer, rafting og klatring, men vi greide å aktivisere oss vi og, b.l.a med en tur på hesteryggen i fjellene. Opp og ned stupbratte stier var en ny opplevelse for sjøbeina. Det er ingenting bedre for egoet enn å mestre et dyr, om det er aldri så tamt... Om kveldene fant vi vårt miljø foran peisen på en cafe med gourmet mat til 3 dollar, film og bøker å bytte.

Quito
Vi blomstret i landsbyene i Andesfjellene. Kulden, innlandets gleder og nye venner utenfor seillivet kjentes forfriskende, men vi måtte også få med oss litt urbant liv. Hovedstaden Quito, på 2500 m.o.h, en av verdens mest høytliggende, i enden av en lang dal omkranset av vulkaner. I 1978 var gamlebyen her den første i verden som ble bevart av UNESCO (FN´s organ for utdanning og kultur) som "menneskelig kulturarv". Arkitekturen er visstnok den best bevarte i Sør-Amerika, og turister fra Argentina og Chile overraskes over å se stilarter fra perioder det ikke lenger finnes noe av i deres hjemland. Smale gater og kolonial sjarm i en levende bykjerne, skopusser-gutter og indianere i tradisjonell drakt. Men storbyliv er stressende når du er vant til frisk luft og landsbyliv.

Vi fant et nytt hostal drevet av to gutter fra byen med fartstid som studenter og ryggsekkturister i Europa, og ble tatt hånd som familie. I guttenes bil tøffet vi byen rundt, fra monumentet til Ekvator-linjen og dets oppdageres ganske uforståelige utregninger, etnografisk museum over alle indianerkulturene, solnedgang ved Inca-ruinene Rumicucho, og Canelaco (varm drikk av sukkerrørsrom og kanel) på cafe med utsikt over gamlebyen, og br...sikkert minusgrader. Som "familiemedlemmer" måtte vi bli med på bursdagsfeiring til familien, der vi gjorde suksess som "seilere", og avsluttet på disko med colombiansk salsa-pop.

En dagstur til Otavalo- dalen nord for Quito for å se lørdagsmarkedet med indianernes håndtverk kunne vi spart oss for. Den kunstneriske integriteten er borte, turismen gjør at alle nå lager de samme tingene, uten forankring til tradisjonell kultur. Men det er så mye å se om man går utenfor "turist-løypa. "En dag må vi tilbake og se mer av kontrastene, økologisk som kulturelt; regnskog i øst, fjell i sentrum og kyst i vest.

Varmegrader
Etter 17 dager på land kalte kysten på oss igjen. Det var rart å være tilbake i den åpne varme kystkulturen etter uker med kulde og Andeskulturens mer formelle holdning. 19. februar satte vi kurs for Galapagos-øyene, 600 mil og 5 dager vestover, der Charles Darwin utviklet teorien til sin "The Origin of the Species". For å unngå turisme og avgifter i Nasjonalparken gikk vi rett til Isabela, den største og vestligste øya der det bor fiskere, dyr og vulkaner. I landsbyen Villamil har vi vært eneste seilbåt, med orkesterplass til eksotiske fugler, sjøløver som bader, grynter og soler seg på fiskebåtene, pingvinene som er så små at vi lenge trodde de var "svømmende fugler", små og store manta, skilpadder, fisk, hai(!) og tusenvis av iguanaer på opptil 1.5m. Tamme, eller ennå uvitende om menneskenes fare. Vi snorkler (ikke dykkeklubb på øya), går turer på øde strender og koser oss i "Jurassic Park". Men det beste, ved siden av naturen, er det sosiale livet. På et par uker har vi funnet venner blant en liten gruppe fastboende fra Ecuador og utlandet, en rapsodi av pensjonerte kunstnere som har funnet sitt paradis i en hytte på stranda, unge engasjert i arbeid med miljø og fiskere, og en og annen ryggsekkturist.

Om å forlate Paradis
Vi har fått innblikk i konflikten mellom fiske og nasjonalparkinteresser, en side av samfunnet turistene sjelden får tak i. Vi ser prosjekter vi gjerne skulle jobbet med. Det er sjelden vi er lenge nok på ett sted til å få ordentlige venner man kan stikke innom når som helst for å spille kort, snorkle på revene eller lage fest sammen med. Stemningen er avslappet, søvnig kanskje, og det har vært deilig å finne en bit av paradis, uten 15 andre seilbåter å dele med. Bål på stranda annenhver kveld, mat og drikke forberedt i felleskap der alle tar med det de har, gitar og jaa... et sted vanskelig å forlate. Vi valgte nettop denne øya fordi vi her kunne oppleve naturen uten arrangerte turer med guide, men fikk de beste guidene blant fastboende venner. Som takk for oss arrangerte vi båttur med 13 mennesker, fisking, picknick, svømmeføtter og sjøsyke. For flere var det første gang i båt på åpent hav, og en ble nesten haimat da han hoppet over rekka for en svømmetur "fordi båten jo sto stille?!" (vi gikk i 1-2 knop med genaker). Det er vanskelig å forlate et sted man har det så godt på alle måter, men det er en del av reisen, lenger vest ligger nye perler, og kanskje sees vi igjen en dag...?