Desember
2003
Panama-Kanalen:
Stillehavet foran oss
10. desember
kom vi til havnebyen Colón
i Panama. Etter tre uker på San Blas begynte forberedelsene til
å gå igjennom de store slusene til Panama-kanalen og ut i
Stillehavet.
Franskmennene var først ute, men måtte gi opp, og det var amerikanerne som fra 1904-1914 laget kanalen som knytter sammen to av verdens store hav, ved hjelp av 75.000 arbeidere og en avtale som ga USA kanalrettighetene. Avtalen skapte store forskjeller mellom folk, et land i et annet land, og en ny avtale på -70 tallet skulle gi panama tilbake kanalen i -99.
Først i februar begynner sesongen for båter som skal seile vestover ut i Stillehavet, og vi var nesten alene i køen for kanalen. Et nederlandsk par og en innleid gutt hjalp til med tauene, og en kanal-pilot skulle guide oss igjennom. En dag tok kryssingen av den 40 mil lange kanalen, fra mannskapet kom ombord ved 05-tiden, til vi var igjennom den siste slusen på Stillehavssiden ved 16-tiden. Store mega-tankere går ned foran og bak små seilskuter som oss. Nerver og spenning, men vakre fjell i horisonten og en fin tur gjennom ialt seks sluser som fordeler seg tre på hver side av en kunstig innsjø, tvers over den tynne landstripa som utgjør Panama. Splæsj -650 dollar fattigere- og vi var endelig ute i havet og "The point of no return".
Jul
i Panama City
Jul i metropolen
Panama City ble en ny opplevelse. Folk feirer her og, men i amerikanske
dimensjoner, med plast-juletrær og glorete lys på alt. Vi
tok båten på land for bunnstoffing et par dager før
vi suste flere kg lettere uten skjell på skroget til Las Perlas-øyene
i Panama bukten. Nyttårsaften var vi på Contadora, ferie-øya
til rikingene fra Panama City og deres amerikanske venner. Naturen her
er alt annet enn de sandblaste små atollene på Atlanterhavssiden.
Gigantiske gamle trær med blader i alle farger, skog, fuglekvitter
og palasser av noen sommerhus var deilig å hvile øynene på
en ukes tid. Planen om å seile videre sydover til Ecuador ble utsatt
et par uker. Når radaren plutselig slutter å virke og gummibåten
med påhengsmotor blir rappet over natten tar ting tid. Men vi tar
ting med ro, og er ikke på verdens verste sted å vente...