August
2003
Grenada:
Karneval
Etter en uke
i båten tok Stine og Sturla inn på hotell, og vi tok for oss
av hotellivets gleder og rakk en biltur Tobago rundt før besøket
måtte hjem til operasjon for ryggprolaps. Å seile er ingen
spøk...
Etter tre uker på Tobago seilte Bossanovas Skipper og Admiral opp til Grenada igjen, denne gang for å plukke opp Cato og Lilya. Med vinden på slør og fire store fisk på kroken gikk døgnet fort og vi ankret opp i hovedstaden St.Georges der Yacht-klubben tok oss imot for andre gang. Gratis ankring og 5 min til byen.
Mens
vi gikk og ventet på Cato og Lilya som skulle flytte inn en uke,
feire karneval og seile litt nordover med oss, gikk vi på dobbel-kino
i nabolaget. To filmer på rad, publikum heier på heltene på
skjermen, og "No Marihuana Smoking"-skilt henger på veggen.
Litt andre boller enn på Saga.
Så kom besøket og karnevalet startet etter uker med oppladning. Vi fikk med oss åpningen søndag; biler med høytalere på taket à la russetoget, leke-krig med malingsspann, rompevrikking og 17.mai stemning frem til soloppgang mandag. Mange falt i punch-bollen og vi skulle gjerne fått med oss resten, men nordover i Grenadinene ventet øyene på oss.
Grenadinene:
Postkort-drømmen testes
St.Vincent og Grenadinene er en øygruppe nord for Grenada,
der
avstandene er så korte at du alltid ser over til neste øy.
Glassklart vann, stabile passatvinder...den perfekte post-kort drømmen,
og med den har også charterseilbåtene funnet veien. Vi
hadde fire dager på oss og rakk en tur innom Union Island, Tobago
Keys, Canouan og Mustique. Da tiden rant ut ba vi til værgudene
om en liten storm, og lokket gjestene til å bli ennå en uke,
men til liten nytte. En uke går så altfor fort, og Cato og
Lilya måtte hjem til jobb, barn og "det virkelige liv".
Carriacou:
Samfunn i endring
Tyrrel Bay,
Carriacou, og plutselig
alene igjen. Var festen virkelig over? Etter en måned med
besøk var kortstokken pakket vekk, musikken slått ned og
bøkene kom opp igjen. En dag eller to gikk der vi lurte på
hva vi drev med, to mennesker alene på en båt surrende jorda
rundt, før vi igjen
var tilbake på skinnene. Carriacou er den nærmeste
naboen til Grenada i nord, ikke store stedet, men med andre jordomseilere
som naboer, og rolig og fint for en hvilestund. Vi fant en liten pizza-restaurant
på en klippe over stranda med dancehall-reggae, morsom bar og solnedganger
som aldri skulle gått ned. På vei hjem snublet vi i store
konkylier langs stranda, løshunder, og mange "løse"
europeere som har latt "eksilet" gå fra et par mnd. til
20 år. Ennå en liten skatt av et "hideaway", men
på en stor plakat henger planene for en svær luksus-marina.
Da tenker vi det blir 7-eleven og plaststolene som overtar for idyllen.
Veldig trist synes jordomseilerne, men for de lokale betyr det mer business,
og øya er jo deres...
St.Vincent:
Vulkaner og storby
Tre uker inn i august, og da vi ble lei Carriacou heiste vi seil
for St.Vincent, den største og nordligste av Grenadinene. St.Vincent
er en stor øy på alle måter, og vi rakk en tur gjennom
regnskog og opp til vulkanen La Soufriere på 4000 fot. Også
hovedstaden Kingstown skiller øya fra de andre mindre "flekkene"
på kartet. Høyt tempo og mye lyd, der folkevogns-busser raller
opp og ned fjellsidene, gjerne med 20 passasjerer presset inn selv om
antall seteplasser er 10. Gamle damer skviset mellom hippe gutter med
gull rundt halsen, og musikken på full guffe. Karibien i et nøtteskall.
Men også en annen side åpenbarte seg for oss
på café, der en lokal elite omgikk hverandre i alle farger.
Karibien er mer enn marihuana og reggae, oppdaget vi.
Bequia,
Mayreau og Union Island: Stormene nærmer seg
Fra St.Vincent gjorde vi endereis og satte kurs sydover igjen,
men først innom Bequia en uke, en relativt liten øy, men
med masse sjarm. Vi er i lav-sesongen for seiling og mange steder er nesten
tomme før sesongen starter igjen i november. Det gjør også
stemningen mer lokal. På Bequia fikk vi fikset litt på båten
igjen, og gikk en dag tur til toppen av øya der britiske etterkommere
fremdeles bor i små trehus med rosehager og gjeiter. I
mellomtiden nærmet det seg flere stormer som så ut til å
utvikle seg til "Hurricanes" (orkans styrke = over 64 knop),
og vi kom oss syd for 13 grader nord der forsikringen vår gjelder.
Myreau
og Union Island var siste stopp før Trinidad igjen. Myreau er lite
og tynt befolket, med ca. 250 innbyggere, én vei, to vakre strender
og ellers bare et titalls hus. Men barene og restaurantene spretter fram,
klargjort for charter-sesongen. Som de andre små øyene i
Karibien, er økonomien helt avhengig av turistene. Her produserer
man lite for salg, knapt for eget forbruk og alt blir veldig dyrt. Union
Island føyer seg også inn i rekken av små øyer
med nese for forretninger, men det er mulig å gå sine egne
veier. Vi fant en eldre australsk seiler og en tysk kunstner med galleri
og café i egen hage. Gode historier og en eklektisk blanding av
ting og tang de har rasket med seg jorda rundt. Også her fikk vi
trimmet leggene litt med en tur rundt øya: geiter og okser og fin
utsikt over Tobago Keys' korallrev.