April
2004
Hiva Oa:
Templer og kannibaler
Fra Fatu Hiva fortsatte vi til den litt større Hiva Oa i Marquesas-gruppen,
for fransk politi og innsjekking.
Det var her kunstneren Paul Gauguin levde sine siste år og gjorde Polynesia kjent for Europa med bilder og bøker om stillehavskulturens eksotikk. Vi ble også smittet av den rolige atmosfæren på øyene der folk ennå lever i landsbyer. Bortsett fra fransk administrasjon og lønninger som gir folk råd til å bytte ut bambushyttene med mer moderne hus og en 4 hjulsdreven i hagen, ser ting ut som på Gauguins tid. Når det ikke regnet gikk/haiket vi turer til områder med urgamle petroglypher, tegninger risset inn i stein, og "mara'e", store stein platåer i flere etasjer; kongenes plasser for menneske-ofring og møter dengang de polynesiske gudene fremdeles "gjaldt". Vi ville iallefall ikke blitt uvenner med folk her. Polynesierne er ikke bare vakre, men også typisk 1.90 meter høye, og det du pent kan kalle "velfødde".
Tradisjoner
Marquesas-øyene er kjent som mer tradisjonelle enn resten
av Polynesia. Forfedrekulturen dyrkes med tatoveringer i ansiktet og hele
kroppen. Søndagsmiddagen består av gris, fisk, taro-rot,
bananer og brødfrukt i jordovn ("umu"). Treutskjæring
er et vanlig yrke eller hobby. Overalt hørte vi polynesisk pop
med ukulele-(liten gitar)klimpring.
På Hiva Oa var det flere båter og fint å sosialisere litt. En av de bedre tingene ved denne tilværelsen er muligheten til å bli kjent med folk du aldri ville truffet, eller tatt deg tid til å bli kjent med, hjemme.
Tahuata
På sydenden av Tahuata, den minste bebodde øya i Marquesas,
lå vi ved Hapatoni, en liten landsby der befolkningen har gått
ned fra 1400 til 40 pga. pest-epidemien
europeerne tok med seg. I dag bor det 6 familier igjen. Som på småsteder
flest lokkes nok mange også til å prøve lykken i hovedstaden,
på Tahiti.
Tuamotus-atollene:
Perler og kokosnøtter
Fra de høye grønne Marquesas-øyene, til de flate
atollene i Tuamotus, tok det oss fem dager. Fremdeles i fransk polynesia,
men kontrasten var stor. Korallrev, kokospalmer, masse fisk og hai. Både
ufarlige revhai vi hadde rundt båten hele dagen, men viten om farligere
tiger -og hvithai gjorde den fantastiske snorklingen litt ekstra spennende.
Heldigvis kommer haien bare når den lukter fiskeblod. Håper
vi...
Tuamotus-atollene er sirkler av koraller med store laguner i midten. 45 av 77 er bebodd. Passene inn til lagunen er ofte vanskelige å forsere, og mange tar ikke sjansen og seiler rett forbi. Noen steder ligger bare en klynge hus på revene, andre atoller har landsbyer, flyplass og små pensjonater. Det er her den dyre sorte "Tahiti-perlen" dyrkes og perlefarmer fyller lagunene mange steder.
På Takaroa visste vi ikke at hele lagunen nå er business, og la ut ankeret midt i en perlefarm. Men selv om vi lå mellom bøyer med lange snorer av skjell med den verdifulle perlen inni, lå heldigvis kjettingen unna inntektskilden til familien vi ble litt kjent med. Ialt bor det ca. 1400 på hele atollen. Nesten alle tilhenger en av kirkene som har misjonert her. Vi talte 4 kirker i landsbyen. Her har det vært kamp om medlemmene...
Toau
Toau ble vårt siste stopp i Tuamotus-øyene, før Tahiti
og Selskapsøyene lenger vest. I en uke vi lå ved en bosetning
bestående av bestemor, ny ektemann, tre voksne søsken og
deres familier igjen. I alt ca 15 mennesker. Det å være årets
første besøkende seilbåt gjør deg litt interessant,
og vi hadde saker de godt kunne tenke seg. Butikkene ligger en lang båttur
unna, og det er ikke mer enn 20 år siden bytteøkonomien ble
supplert av moderne pengeøkonomi. Vi hadde ikke vondt av å
lette båten for litt vekt (...solbriller, flipp-flapper, en kanne
bensin og en gammel cd-walkman), og fikk et utvalg av familiens 2. eller
3. sorterte perler i bytte.
En dag ble vi invitert med på båt-tur for kokosnøtt-høsting på en liten øy i lagunen. Som mann fikk Petter skyte fisk med macho-far, mens Moema satt hos 3 generasjoner kvinner som alle visste å utnytte kokosnøtten. En gammel nøtt inneholder kjøtt som tørkes og selges til olje og såpeindustrien, om man ikke rasper den til kokosmelk for å marinere rå fisk. Innenfor kjøttet ligger en svampaktig søt masse til dessert. Vi spiste fisken rå, med skinn, bein og lime, litt annerledes enn fancy sushi på restaurant, og bakt på bålet i bananblader, med kokosvann til følte vi oss veldig "naturlige". Like naturlig syntes ikke Petter det var å spise det rå lille hjertet til fisken som far i huset rev ut til ham etter jakten...
Tahiti
Lenge før vi så
fjellene på Tahiti i horisonten hadde vi klare bilder av hva vi
ville få oppleve. Egentlig begynte vel bildet av Tahiti å
danne seg en gang for lenge siden, da alt fra kokosnøtt-sololje
med palmer og hula-hula damer i bastskjørt, til reklamer av øde
strender, fjell og fossefall, fortalte oss hva Stillehavet dreide seg
om. Tahiti er dronningen av Stillehavet. Iallefall før du kommer
dit.
I solnedgang 20.april seilte vi forbi den store havna i Papeete, hovedstaden i fransk polynesia, og inn passet i revet, forbi alle kano-padlerne. Nå var vi tilbake til høye grønne fjell, men ellers var jo dette nesten som Europa, med stive priser, biler og industri. Men bare nesten. På "Le truck", lokalbussen, så vi vanlige folk;polynesiere og 3. generasjon av kinesere, som kom hit omtrent samtidig med franskmennene. De eldre damene har store flate stråhatter og blomstrete kjoler, mens de unge er hippere enn på MTV.
Det Tahiti folk ser på postkort, med vakre laguner og øde hvite strender, er som oftest bilder fra nabo-øyene. Papeete er som en moderne småby. Perle-butikker, dyre fortausrestauranter, surfebutikker og en uendelig strøm av biler i 4 felt. Det eneste man kan si lukter polynesisk er markedet. Frukt, fisk, vesker, hatter og alt du kan tenke deg i strå og perler av ymse kvalitet fra hele fransk polynesia. Om kveldene stiller campingvogner, gjort om til restaurant-kjøkken, seg opp på plassen foran havna,. Det er her både lokale og turister går på restaurant. Små bord og stemning. Etter måneder på havet smakte det med litt liv rundt oss. Også ting du tar for gitt hjemme, som ferske aviser, fullt kjøleskap og en kiosk på hvert hjørne, er luksus vi endelig kunne unne oss. Ellers var vi på hula-hula dans (ja, jentene er like vakre som på postkortene, men nei, tror ikke de danser dette på lørdagskvelden lenger...), museum over Tahiti og dets øyer, feiret Moemas bursdag på en "virkelig" asiatisk restaurant, sjekket verdien på perlene fra Tuamotus (ikke noe å bli rik av, men verdt et smykke...), og lette etter et fossefall vi aldri fant i regnskogen i Taupau'a dalen.